hits

Lørdag 28.07.2018

I fjor sommer var jeg en stolt nyutdannet barnehagelærer. Allerede før siste eksamen hadde jeg skaffet meg jobb og gledet meg stort til å komme i gang med arbeidslivet. Gleden ble dessverre kortvarig, etter bare noen få måneder ble jeg sykemeldt. Grunnen? Angst og depresjon. Panikkangst..

Under utdanningen kjente jeg jo til tider på angsten men jeg følte jeg hadde kontroll på den, den plaget meg egentlig ikke. Men da jeg kom ut i jobb ble den overveldende. Alle kravene, forventningene.. Det ble for mye! Jeg følte jeg ble kvalt.

Jeg er fortsatt sykemeldt og har vært det i snart 1 år. Både fastlege og psykolog anbefaler meg å vurdere et annet yrke. Et yrke med litt lavere tempo og pusterom.  Jeg er enig i at dette trolig vil være det beste for meg, men jeg aner ikke hvilket yrke dette skulle være. Jeg har liksom alltid hatt mitt fokus rettet mot barnehage.

Noen som har erfaringer de vil dele eller forslag til yrker jeg burde vurdere? Jeg setter stor pris på svar! 

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon 

Mandag 02.07.2018

Jeg føler meg helt alene! Familien min bryr seg ikke om meg,- de kan for eksempel ved sjeldne tilfeller selvfølgelig spørre hvordan det går osv, men ingen later til å egentlig bry seg. Det kommer for eksempel aldri oppfølgingsspørsmål, råd eller oppbyggende ord, i stedet møter jeg taushet og en følelse av at jeg "plager" dem. Samboeren min har uttrykt den siste tiden at han er sliten av at "det ikke skjer noe" og at han er frustrert over at jeg fortsatt er syk og sykmeldt. Livet mitt med mine drømmer om å arbeide som barnehagelærer, reise, gifte meg og etterhvert etablere familie virker lengre og lengre borte for hver dag som går. Sammen med angsten og depresjonen saboterer jeg meg selv og mitt eget liv. Jeg er nedstemt og utrolig sliten for tiden. I magen har jeg en gedigen klump og hele innsiden min føles svart. Det er tungt å oppleve at man ikke har noen å støtte seg til! Alle er jo så lei..

Jeg ser ingen god ende på dette. Til slutt står jeg vel der helt alene uten jobb, samboer, familie eller venner. Bare meg og angsten, hånd i hånd..

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon

 

Søndag 13.05.18

Den siste tiden har jeg vært ganske langt nede og kjent mye på følelsen av håpløshet..

Tanken som plager meg mest for tiden er tanken på at angsten og depresjonen styrer meg, og at jeg med det ikke klarer å være meg selv. Jeg har virkelig mistet meg selv! Jeg isolerer meg og lever ikke lenger "mitt liv", men sykdommens.. Jeg blir bedt om å tenke rasjonelt og forstå at dette er forbipasserende, men jeg klarer det ikke. Jeg føler at dette er meg nå og slik vil jeg måtte leve livet ut.. I ensomheten, frykten og skammen. Jeg føler meg helt elendig, latterlig og dum. Jeg er virkelig en skam og en latter. Aller helst vil jeg bare synke ned i bakken og fordufte for en liten periode. Jeg er så sliten og lei!

Ensom er jeg også..

Fy faen for noe drit!!

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon #kjelleren 
 

Søndag 06.05.2018

Den siste tiden har jeg kjent en del på angsten igjen. Jeg anser ikke meg selv som en person med sosial angst (jeg er igrunn ganske glad i sosialt samvær), men angsten min dukker likevel ofte opp i sosiale situasjoner. Jeg vil fortelle litt om hva som skjedde i går..

I går var jeg på en fantastisk fin plass som heter Skjerjehamn i 60års-lag for svigerforeldrene mine. Dette hadde jeg gledet meg til og jeg hadde ingen tegn til angst eller uro på forhånd. Alt lå til rette for en kjempefin kveld med flotte folk. 
Men så.. BANG!
Middagen er over og alle er samlet i en finstue på hotellet for kaffe og kake.. Plutselig blir det tungt å puste, jeg føler jeg må spy, hjertet er på vei ut av brystet, jeg får tunnelsyn og føler jeg må flykte. Helvete! Jeg låser meg inn på et toalett og forsøker å roe meg ned, men jeg får det ikke til. Magen slår seg vrang og jeg blir lenket til toalettet. Jeg blir værende på toalettet til jeg får kontroll over meg selv igjen og går så til hotellrommet for en time-out. På hotellrommet skriver jeg ned tankene mine..

- Alle her er penere enn meg, smartere, mer interessant, vellykket og morsommere. 
- Jeg føler meg veldig ukomfortabel og usikker. Jeg klarer ikke å fokusere på det som skjer- og blir sagt rundt meg fordi jeg føler meg så stygg, uinteressant og lite vellykket. Jeg er overbevist om at folk rundt meg tenker stygge tanker om meg, ala "Hun der har faen ikke mye mellom ørene!", "Hva faen er det Jørgen har funnet seg? Det der må han bare komme seg bort fra", "Hun der virker jo helt blåst", "Hun der har prøvd å pynte seg.. haha". Foreldrene til Jørgen må jo ønske mer for sønnen sin enn meg - et nervevrak som sannsynlig vil være velferdssnylter for resten av sitt liv. Jeg forsøker å stoppe/legge bort disse tankene, men jeg får det ikke til. 
- Når angsten kommer blir jeg først redd. Redd for å miste kontrollen, dumme meg ut eller spy/besvime/diare. Katastrofetankene tar overhånd og det hele eskalerer veldig fort. Jeg er også veldig redd for at noen skal se at jeg får angst, fordi jeg vil ikke at noen skal se det eller vite om det. Jeg er redd angsten min skal føre til at jeg mister Jørgen, eller andre viktige personer i livet mitt. Jeg er sinnsykt redd for det, faktisk! Angsten min fører jo ofte til at jeg skuffer meg selv eller andre. Egentlig er jeg en ganske stor skuffelse.
- Når anfallet er over og kroppen har roet seg igjen, føler jeg en mørk tyngde og stor urettferdighet. Jeg som egentlig elsker å være sosial og med på fester. Livet mitt er en spøk og jeg burde egentlig bare kaste inn årene. Hvorfor gidde å prøve når du er dømt til å feile? Jeg er sikker på at jeg etterhvert vil kjenne ringvirkninger av angsten min og begynne å miste ting og personer som er viktig for meg. Jeg er sikker på at jeg en dag sitter der.. helt alene.

                                    
                                                        Bilde av det flotte hotellet på Skjerjehamn

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #angstanfall #panikkangst #depresjon 

Fredag 04.05.2018

Jeg har to nevøer; begge er de 1år. Nå som jeg er sykemeldt og går mye hjemme har jeg stilt meg disponibel for barnepass, da de begge ikke har fått barnehageplass enda. 

Det å ha ansvar for- og være sammen med barn er noe jeg kan. Det fikser jeg! I dag passet jeg for første gang den yngste av de to nevøene. Det gikk til å begynne med kjempebra! Vi koste oss og humøret var på topp, men plutselig kjenner jeg at angsten kommer snikende. Helt uten forvarsel eller grunn. Jeg blir urolig i kroppen og begynner å stresse. Herregud, jeg kan jo ikke drive å få angst mens jeg passer et lite barn!! Den gutten er jo totalt avhengig av meg og foreldrene stoler på at jeg ivaretar ham. FAEN!! 

Jeg føler meg som verdens største idiot når jeg tar gutten på fanget og skrur på tv. Jeg sitter helt i ro mens jeg fokuserer på pusten. Nevøen min legger seg til rette i armkroken min og følger med på skjermen. Han virker ikke til å merke noe av det som foregår med meg. Heldigvis! Angsten herjer med meg og jeg blir redd. Livredd. Likevel klarer jeg å bli sittende i stolen med nevøen min på fanget helt til anfallet går over. Jeg føler meg ikke som en idiot fordi jeg tok på tv for å avlede barnet, men fordi jeg fikk et anfall så sterkt at jeg mistet kontrollen. Tenk at dette skulle skje mens jeg satt barnevakt. Det føles helt forferdelig! Jeg fikser tydeligvis ikke det å ha ansvar for- og være sammen med barn likevel.

Etter dagens opplevelse virker plutselig drømmen om å snart være tilbake i jobb veldig langt unna.. 

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #angstanfall #panikkangst #depresjon

Søndag 29.04.18

I det siste har jeg bevegd meg inn i en dal av den dypere sorten.
Jeg syns det er vanskelig å leve. Det er så mange krav, krav som føles helt håpløst å skulle innfri. 
Det er ikke sånn at jeg på noen måte er suicidal, men alt føles håpløst og mørkt.

Jeg er veldig ensom og føler ikke at noen ser hvor mye jeg faktisk sliter. Jeg føler meg så alene..
Det er sant at jeg er flink til å sette på en maske og uttrykke at jeg har det bra, men de som kjenner meg burde jo klare å se forbi denne? Jeg kunne ønske noen kunne sagt at de ser at jeg har det vanskelig men fortelle meg at det blir bedre og avsluttet med å gi meg en god klem. Det hadde jeg kunnet leve lenge på. Klart at jeg kunne tørket bort det falske smilet mitt og vært flinkere til å fortelle hvordan jeg faktisk har det, men det er ikke så lett.. Jeg har flere ganger opplevd at når man snakker om noe som er vanskelig så flyttes tema fort over til noe som er litt mer lystbetont og kjekt. Det er trist fordi mange katastrofetanker og mye kverning kunne vært unngått dersom det kunne vært pratet om før det gikk så langt.. 

Jeg vet at bedre tider kommer, men akkurat for nå så føles livet overveldende og vanskelig. 

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon 

Søndag 08.04.18

Nå begynner det å bli noen uker siden jeg sluttet på antidepressiva. I begynnelsen var det bare helt forferdelig, da jeg til tross for en nedtrappingsperiode fikk enormt ubehagelige abstinenser. Jeg følte meg helt enkelt som en narkoman! I hodet mitt var det bare et eneste stort kaos, jeg skalv og følte at det boblet kullsyre i blodårene mine, jeg svettet, kjeftet, gråt, sov og røykte. Jeg hadde ikke kontroll på meg selv i det heletatt og mye av perioden er bare helt svart for meg. Det var rett og slett bare helt forferdelig!

MEN! Nå den siste uken har jeg ikke kjent noe mer til abstinensene, de er borte. Og det er ikke bare abstinensene som er borte, men også det som i lengre tid har føltes som et slør eller et filter som jeg har sett verden gjennom. Plutselig ser jeg alt så klart og jeg klarer å se "farger" igjen. Helene er tilbake! Den gamle gode "meg" som jeg har savnet så lenge har begynt å kravle seg tilbake og jeg er bare helt vilt glad! Jeg vil ikke si at jeg skulle sluttet på medisinene mye før, fordi jeg har nok trengt dem, men akkurat nå føler jeg at ALDRI om jeg skal tilbake til dem! Kjære Gud - Om du fins, vær så snill å la dette vare!
                                      
#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon #antidepressiva #detblirbedre 

Søndag 01.04.18

Hver kveld før jeg legger meg for å sove må jeg trykke litt på mobilen først - og denne kvelden er inget unntak. 

Mens jeg ligger her å trykker går det opp for meg hvor utrolig mye tid jeg faktisk bruker innom nettbutikker. Jeg kan bruke timesvis- og tusenvis på klær og kosmetikk i måneden. Jeg bruker ikke uforsvarlig med penger, men jeg bruker langt over det som er nødvendig. Dette er jo penger jeg mye heller skulle spart, men jeg er altså helt sykelig opptatt av utseende og utstråling. Jeg har angst for å stå opp en morgen og ikke ha noe fint å ha på meg, eller å for eksempel være tom for maskara eller lukte vondt. Jeg klarer faktisk ikke å komme meg ut av huset om dette skulle skje! Så ledet av frykten shopper jeg i vilden sky på nett for å forebygge en eventuelt krise-morgen.

Det krever ganske mye å ha det på denne måten og jeg føler meg til tider veldig sliten og lei, men jeg klarer ikke styre det. Jeg har forsøkt flere ganger, men jeg bare MÅ ha kontroll på disse tingene. Frykten for å vise meg ustelt, shabby eller sliten er rett og slett enorm. Tenk om noen hadde sett den ekte Helene. Hun som ikke alltid får alt til, hun som tidvis er sliten og lei, hun som egentlig bare er akkurat sånn som alle andre.. Nei det går ikke! Her må fasaden opprettholdes for alt det er verd. Men hva er jeg egentlig redd for?

Helt konkret er det i all hovedsak andres meninger og tanker om meg som skremmer meg. Det å miste ansikt eller ikke være interresant nok er en stor frykt for meg og i mitt hode er en viss standard i forhold til hvordan man tar seg ut nødvendig for å unngå dette. Jeg klarer jo å være rasjonell og forstår at dette bare er helt idiotisk, men jeg klarer som nevnt likevel ikke å gjøre noe med det.. 

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #kontroll #ocd #utseende #fasade

Tirsdag 27.03.18

I morgen er planen å reise til Bømlo på besøk til min far, sammen med min tvillingbror. Jeg har kjempemye uro og angst i kroppen knyttet opp mot dette! 

  1. For å komme til Bømlo må man ta ferge og sist jeg tok denne fergen hadde jeg et enormt panikkanfall. Min angst forteller meg at jeg bare bør holde meg langt unna denne fergen! 
  2. Jeg har det som på fint kalles "emetofobi", eller enklere forklar; forbi mot oppkast og omgangssyke. For tiden florerer det med omgangssyke og jeg er livredd for å bli smittet. Blant annet unngår jeg for tiden å bevege meg i for store folkemengder på grunn av dette. På fergen ned mot Stord og Bømlo er det masse folk og jeg er sikker på at om jeg setter mine ben på den fergen så blir jeg smittet. I tillegg var min bror innom sine svigerforeldre en kort tur for to dager siden og da lå hele svigerfamilien langstrakte med omgangssyke. Min bror har ikke fått noen symptomer på omgangssyke etter besøket og føler seg helt fin, men i mitt hode er han smittebærer og en jeg bør holde meg langt unna for en periode. Sitter jeg meg inn i en bil sammen med han og reiser på en 3 timer lang biltur ned til Bømlo.. ja, da blir jeg garantert smittet! 
  3. Om jeg overlever turen ned til Bømlo starter det en ny kamp der nede. Pappa som i veldig mange år ikke har brydd seg særlig med barna sine, bryr seg nå plutselig veldig mye. Dette er jo ikke ekte, men garantert bare et spill for galleriet for å imponere den nye damen sin - som er veldig opptatt av å ha et godt forhold til sine barn. Meg og min bror burde bare gitt faen i vår far og bedt han dra dit hvor pepperen gror, (for vi er begge ganske såret over han) men det er ikke så lett.. På en side gjør jo pappa de riktige tingene nå, men samtidig så blir det ikke godt nok fordi det føles ikke ekte, men heller super-fake fra hans side. Vi er jo blitt voksne nå og burde jo klare å si ifra til vår egen far om hva vi føler, men det er ikke så lett. Pappa er veldig flink med ord og hadde vridd og vendt på det vi sa og enden på visen hadde blitt at meg og min bror satt igjen med en enormt dårlig samvittighet, og følt oss som de to største idiotene på denne planeten. Jeg snakker av erfaring.. 

I dag har jeg kjempevondt i magen, jeg er kvalm, svimmel og føler meg generelt i enormt dårlig form - ikke fordi jeg egentlig er sykt men fordi jeg gruer meg sånn. Angsten river i meg og jeg føler det bygger seg opp større og større inni meg. Helst vil jeg bare avlyse hele opplegget i morgen..

Hva hadde du gjort? 

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #familierelsasjon #emetofobi #panikkangst #panikkanfall 

Torsdag 22.03.2018

Jeg ligger våken i sengen og tenker rundt hvordan det er å være meg i min familie og det slo meg at det er neimen ikke så veldig lett. Her kommer et langt blow-out innlegg!

Familien min består av:

  • Mamma som giftet seg med min stefar da jeg var 10år. De har også en sønn sammen; han er 14år.
  • Pappa som fikk to sønner med en annen dame etter at forholdet med mamma tok slutt; de er 12 og 17år.
  • Min tvillingbror.
     

Det er for tiden vanskelig å forholde seg til familien min. Jeg kjenner at jeg bærer på mye irritasjon og til dels aggresjon mot dem. Dette fordi jeg befinner meg i mitt livs verste kapittel og fordi jeg skriker etter hjelp men ikke opplever å bli verken sett eller hørt fra noen av dem. Pappa bryr seg stort sett kun om seg selv og egne interesser og er for det meste fraværende, mamma lever i en verden der problemer ikke eksisterer og min tvillingbror er en god blanding av begge disse to. Min stefar har jeg egentlig alltid hatt ganske god kontakt med, men etter at jeg ble syk har det vært ganske kaldt mellom oss.. Det er helt greit at familiemedlemmene mine gjerne sliter med å forstå dette med psykisk helse,- det er jo tross alt gjerne litt skummet og komplisert, men jeg tenker likevel at ett sted går faktisk grensen!

Jeg opplever at pappa bruker meg og resten av barneflokken sin som brikker i sitt spill. Han kontakter oss bare når han kan nytte noe fra oss eller tjene noe på vårt samvær. Han har for eksempel nylig fått seg ny kjæreste og ble samtidig plutselig veldig familiekjær. Det er jo kjempegodt å føle at jeg har en pappa som bryr seg og setter pris på meg, men jeg vet samtidig av erfaring at dette bare er et spill for galleriet for å imponere den nye damen og at det ganske så snart vil begynne å avta. Det er jo utrolig trist, men sannheten er at faren min eier egentlig ikke evnen til å bry seg om noen andre enn seg selv.

Mamma er konfliktsky og lever i en verden der alt bare er flott og greit. Hun kan aldri gå i dybden på noe, selv ikke når du ber henne. Hun har alltid noe hun heller må gjøre først, for eksempel klesvask eller støvsuging. Så hvis du ber henne lese en artikkel om for eksempel panikkangst, kan du banne på at dette ikke blir gjort og at unnskyldningen er at "Det var så mye som måtte gjøres rundt i huset". Følelsen av å bli nedprioritert til fordel for husarbeid eller andre idiotiske gjøremål som uten tvil kunne ventet, er vond. Man sitter jo igjen med en følelse av å ikke eie verdi.. Man er ikke viktigere enn vaskebøtten liksom..

Tvillingbroren min er på mange måter veldig god. Han er blant annet flink til å holde kontakt med meg og høre hvordan jeg har det, men han har også en lei tendens til å bagatellisere mine problemer.  Her for noen dager siden ble jeg ganske skuffet over han da han presterte å si "Jeg tror ikke på dette med å gå til psykolog - tren heller, og drikk masse vann". Det er helt greit at han har sine tanker om ting, men det er jo ganske drøyt å si noe sånt, spesielt med tanke på at han kjenner til meg og min situasjon. Og hva vet vel han?? Jeg har lyst å dra han etter ørene inn til en psykologtime og vise han!..men samtidig så er det vel kanskje ikke bare hans feil at han tenker som han gjør. Han har vel kanskje blitt litt påvirket og farget av dem rundt seg.. Faren min presterte jo her forleden å si noe i samme gate og da jeg kom med motspørsmål til dette svarte han at "Har du blitt bedre eller verre etter at du begynte å dra til psykolog, Helene? ..Jeg vil si at du har blitt verre". Jo, takk for den.. Og du må jo være en svært belært mann som kan komme med sånne idiotiske utsagn. Det å gå til psykolog er en prosess og denne prosessen tar tid! Jeg forsøkte å prate med pappa om dette, men der snakket jeg for lukkede ører.. 

Min stefar har som nevnt vært ganske kald og tilbakeholden siden jeg ble syk, men å tulle med temaet klarer han fint. Han kan ved familiesammenkomster komme med teite kommentarer som for eksempel "Noen skal jo på jobb i morgen.." og da sikte til meg som ikke skal det, eller tulle rundt det å være nav'er. Dette er jo absolutt ikke morsomt, men heller ufølsomt og smakløst. Disse kommentarene som han slenger rundt seg er nok sannsynligvis mest et utspill for hans usikkerhet omkring det som skjer med meg, men det hindrer meg likevel ikke ifra å sitte igjen med en vond bismak i munnen og en ekkel følelse i kroppen. 

Jeg har mange ganger hatt lyst til å EKSPLODERE på både min far, mor, tvillingbror og stefar - men jeg får det ikke til! Jeg har prøvd flere ganger, men jeg er for forsiktig og ender alltid opp med å få kalde føtter og si unnskyld. Jeg sliter med at jeg hele tiden skal ta ansvar for andres følelser og ønsker for alt i verden å unngå og være årsaken til at noen er sint eller lei seg. Dette er noe jeg må øve meg på, for det er kjempeviktig å stå opp for seg selv og si hva man tenker/føler. Akkurat nå er jeg bare en ekkel, falsk nikkedukke som ikke viser viktige følelser som sinne og uenighet, men som heller gjør som jeg er opplært til og smiler fint til alle, i alle situasjoner.

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #familierelasjon 

Tirsdag 20.03.2018

Klokken begynner å bli en del, men jeg får ikke til å sove. Ikke fordi dette er noe jeg sliter med for tiden, men fordi jeg kvir meg for i morgen. 

I morgen har jeg en avtale med jobben om å komme innom en liten tur på besøk. Dette er noe arbeidsplassen ønsker at jeg gjør med jevne mellomrom for å holde kontakten og for å unngå at jeg danner meg en barriere som gjør det vanskeligere å begynne igjen på jobb når jeg etterhvert begynner å bli bedre. Dette er jo et veldig fint og lurt tiltak, men for meg føles det dessverre litt mer invaderende enn hjelpende akkurat nå. Selv om det ikke er knytt noen forventninger eller krav til meg i forhold til dette besøket, føler jeg likevel et stort press. Den jeg er akkurat nå er ikke den de på jobben kjenner meg som. Jeg er ikke så morsom om dagen, ei heller blid. Jeg smiler ikke sånn som jeg pleier og ut av munnen min kommer det få ord. Jeg er ikke "meg" akkurat nå.. og det vil jeg ikke vise til noen. Jeg vil ikke vise svakhet, samtidig som jeg ikke vil kjenne på den skuffelsen og mislykketheten som jeg vet hadde meldt seg hos meg når det hadde blitt litt merkelig stemning i rommet fordi kollegene mine ble usikker på meg som har blitt så annerledes. 

Det forventes jo at man smiler, small-talker og er hyggelig, at man tar seg litt sammen på en måte.. men jeg tror faktisk ikke at jeg klarer det akkurat nå. Det er et sånt kaos i hodet mitt og jeg er så sliten. Et besøk på jobben er noe jeg absolutt ikke orker, eller føler meg klar for. Det blir rett og slett for mye..

Jeg burde nok presset meg selv til å dra, men helt ærlig tror jeg egentlig at jeg kommer til å stå over i morgen. Ikke fordi jeg ikke vil kjempe, men fordi jeg tenker at det finns en tid for alt og at dette muligens var litt tidlig. Litt mindre steg som og dra til jobben å besøke de tomme lokalene på kveldstid og bare kjenne litt på hvordan det føles er nok mer riktig og realistisk akkurat nå..

                                     

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #utfordringer 

Tirsdag 20.02.18

Nå begynner det å bli en god stund siden sist jeg blogget!
Jeg har vært sykt sliten i det siste og hodet har føltes helt tomt. 
Men i kveld fikk jeg lyst å skrive litt om mammaen min.

I beskrivelsen av mamma kan det brukes mange fine ord, for mamma har alltid vært en omsorgsfull og god mamma. Til tross for at hun selv har opplevd tøffe perioder i livet, har ingenting kommet framfor oss tre barna. Mamma har stilt opp, hjulpet og trøstet. Hun er-og har alltid vært en ordentlig trygg og god havn!

Men.. 
Når det kommer til psykisk helse er mamma en helt annen. Jeg opplever henne som overfladisk og kort. Mamma kan for eksempel spørre hvordan det har gått hos psykologen etter en psykologtime eller ringe for å høre hvordan jeg har det, men hun virker ikke til å faktisk høre etter og det kommer som regel heller ingen oppfølgingsspørsmål eller betryggende ord. Hun endrer helst bare fort tema. Det virker som hun spør fordi hun føler seg forpliktet til det og ikke fordi hun faktisk lurer. Hun er heller ikke særlig flink til å komme på besøk eller engasjere seg i min vei til bedring ved å for eksempel bli med til psykolog, lese artikler eller foreslå ting jeg kan prøve for å bli bedre. Dette sårer jo, spesielt når man allerede befinner seg i en mørk dal hvor følelsen av å være håpløs og ikke eie verdi regjerer. Jeg trenger mammaen min, så det er ganske tøft å oppleve at hun ikke er der..

Jeg vet at mamma kun ønsker meg det beste og at hennes største ønske er at jeg skal bli frisk, men jeg tror hun sliter med å finne ut hvordan hun skal forholde seg til meg fordi dette er ukjent, vanskelig og skummelt for henne. Jeg har forsøkt å prate med henne og forklare, men det er ikke så lett - spesielt nå som jeg er så sårbar og sliten, men når jeg kommer meg på beina igjen skal jeg snakke ordentlig med mamma om dette. Det tror jeg vil gjøre godt for oss begge. Jeg er veldig glad i mammaen min<3 

                                   
#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #relasjon

Onsdag 07.02.18

Det verste akkurat nå er at hodet mitt er så fult at det føles helt tomt.
Jeg klarer ikke konsentrere meg, hukommelsen er kjempedårlig og jeg føler meg ganske enkelt som en zombie. 
Jeg lever liksom ikke lenger, jeg bare "er", om det gir mening?

Hver dag er lik den forrige og alle fargene i hverdagen er borte - alt er bare mørkt og trist.
Jeg sitter egentlig bare hjemme og gjør absolutt ingenting. Jeg orker ingenting. Jeg er trett hele tiden og sover mye. Humøret er på bånn og jeg klarer absolutt ikke å se noe lys i tunnelen. Jeg er veldig sliten og lei. Kommer jeg meg noen gang ut av dette? 

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon

Mandag 29.01.18

I dag kjenner jeg at jeg er litt stolt over meg selv! 

Jeg har den siste tiden isolert meg selv hjemme, jeg har unngått det meste og latt angsten styre meg til det fulle. Jeg har vært så oppgitt over meg selv, men funnet det nærmest umulig å endre mønsteret jeg har kommet inn i. 

MEN I DAG..

I dag klarte jeg å ta meg en tur ut! Jeg har i lengre tid utsatt en enkel reparasjon på bilen, men i dag tok jeg motet til meg og reiste til et bilverksted og fikk fikset det. Det var så absolutt ikke gratis, men jeg klarte det! 

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon

Lørdag 27.01.18

Et lite livstegn..

Ting står fremdeles på stedet hvil.
Jeg sliter voldsomt med både angst og depresjon, og det suger!
Til likhet med de siste par ukene er alt bare mørkt og dritt, ingenting er kjekt eller gøy.
Det eneste som frister for tiden er å sove, og jeg unngår absolutt alt som unngås kan. 

Man kan vel si at det ikke er så kult å være meg for tiden..

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon

Lørdag 20.01.18

I dag har jeg på mange måter hatt en utrolig fin dag!
Dagen startet med en tur ut i skogen på langrenn og ble avsluttet på restaurant sammen med Jørgen.
Men den mørke og tunge depresjonen klarer å ødelegge selv en så kjempefin dag som det denne egentlig var. Jeg klarer ikke å nyte den gode dagen og sitter ikke igjen med en god følelse og et godt humør etter endt dag, men heller tung og jævlig. Trist og sliten. Konstant. 

NÅR SKAL DETTE TA SLUTT??? 
Jeg er så lei at jeg kunne grått en elv.. 
Og dem rundt meg er sikkert drittlei de også. Tenk å prøve så hardt man kan å få fram et smil fra en man er glad i, men å gang på gang mislykkes. Jeg er jo bare mørk og lei.. Jeg blir vel sikkert snart gitt opp.

                                      

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon

Torsdag 18.01.18

Innleggene mine handler for det meste om det jeg føler går galt, er vanskelig eller dumt, og det er jo lite oppbyggende! Derfor tenkte jeg å forsøke og snu litt på denne trenden å skrive litt om det som har gått bra også, for i 2017 (som var et vanskelig år for meg) skjedde det faktisk en del positivt og kjekt også! Her kommer topp 5:

1. Jeg ble tante for første gang!
2. Fullførte utdannelsen min som Barnehagelærer med toppkarakterer.
3. Fikk jobb som Pedagogisk Leder ved en småbarnsavdeling - akkurat som jeg ønsket!
4. Kjøpte min første bil.
5. Var på mange fine turer med både familie, venner og kjæresten - blant annet til Danmark med nærmeste familie, venninnetur til Oslo, Hellas med svigers, hytteturer med venner og kjæresteturer til både nært og fjernt. 


Jeg kunne sikkert skrevet minst 50 punkter til for det var ganske mye kjekt som skjedde dette året! Selv om jeg opplevde å bli syk og møtte en vegg som traff meg hardt har jeg også opplevd så mye mer enn bare dette. Det er det viktig å ikke glemme! Det var dritt at jeg ble syk - og det er dritt at jeg fortsatt er det, men veldig mye av 2017 var faktisk veldig bra til tross! 

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon #positiv #ikkegiopp

 

Mandag 15.01.18

I dag gav jeg samtykke til at det skulle sendes inn en søknad om planlagt innleggelse for meg ved DPS, så prosessen er nå i gang. Det skulle en del tenking og overveielser til før jeg tok valget, men jeg tenker nå at dette er den mest riktige avgjørelsen å ta. Alle behøver av og til hjelp og man er ikke svak for at man innser det! Men jeg må likevel innrømme at jeg syns det var tøft å høre at jeg kunne være en kandidat for en slik type behandling. Det første jeg tenkte da dette ble nevnt for meg var at "nå klikker det for deg - nå blir du gal". Jeg ble kjemperedd!

Jeg ble blant annet redd for at jeg skulle bli tvunget dersom jeg takket nei til tilbudet, eller at jeg ved å takke ja ville bli innelåst på et fælt sted til all evighet. Jeg merket at jeg faktisk bar på en del fordommer og gamle holdninger i forhold til det å motta psykisk helsehjelp. Det er jo ikke slik at dette er noe som gjøres for å straffe mennesker! Jeg er spent på hvordan dette vil bli, på en positiv og nysgjerrig måte. Jeg er sikker på at jeg vil møte mange fine og interessante mennesker, få god hjelp og ikke minst komme styrket ut av dette. Jeg håper søknaden min innvilges!

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #innleggelse 


 

Torsdag 11.01.18

I går ble jeg anbefalt å tenke over muligheten for en kort innleggelse på DPS. 
Dette tok jeg tungt, og jeg syns det virker veldig skummelt og drastisk. 
Er jeg virkelig så syk? Trenger jeg dette? 

Jeg har gått ganske lenge uten særlig til bedring og har vel egentlig bestemt meg for at jeg må gjøre det jeg kan for å bli bedre. Derfor har jeg bestemt meg for at jeg bør nok ta imot tilbudet, selv om jeg syns det virker dritskummelt! .. og innerst inne har jeg heller ikke lyst, men noen ganger må man ta store steg og gjøre ting som ikke nødvendigvis er behagelig. Også må jeg ikke glemme at dette er en sykdom og ikke min "feil". Har man knukket et bein må man noen ganger operere, mens andre ganger gror det fint selv. Man er ikke svak fordi man tar imot hjelp!

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon

 

Tirsdag 09.01.18

For tiden føler jeg meg ganske tom - helt tom egentlig!
Jeg har ingen lyst eller motivasjon, jeg sitter stort sett bare hjemme og råtner. Det gjør meg så trist å tenke på at jeg ikke lenger er den Helene som jeg en gang var, den Helene alle ønsker at jeg skal være - og som jeg selv også ønsker å være. Jeg er blitt til en utrolig dårlig versjon av meg selv.Jeg har ikke noe liv lenger! Jeg er ikke sosial og har det ikke gøy lenger, og om jeg beveger meg utenfor husets fire vegger trenger jeg minst 1 dags hvile etterpå. Hvordan ble jeg som dette?

Noen som har forsøkt mindfulness? Erfaringer? 

                                 

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #mindfulness 

Mandag 01.01.2018

2018 er her, men det er med vemodighet at jeg ønsker året velkommen..
Etter at jeg ble truffet av en vegg med både angst og depresjon i midten av 2017 har jeg hele tiden sett for meg at "innen nyttår vil jeg nok være frisk". Jeg har lengtet mot det nye året som skulle bli et symbol på en ny, frisk start - men saken er den at jeg faktisk aldri har følt meg verre. 

Jeg er tom. Jeg føler meg verdiløs, håpløs og ødelagt. Tilværelsen føles bekmørk. Jeg har ingen tro på meg selv og jeg tror heller ikke at jeg noen gang vil komme meg ut av dette mørket. Jeg kjenner ikke meg selv igjen og jeg har en følelse av at jeg aldri vil møte gamle, friske Helene igjen. Lyset i enden av tunnelen har sluknet - alt er bare mørkt.

Jeg burde kanskje prøve å sette meg noen mål for det nye året i forsøk på å snu den depressive trenden i hodet mitt, men jeg har ingen motivasjon, vilje eller lyst. Jeg vil bare legge meg i sengen å bli der på ubestemt tid. Jeg ønsker at noen bare kan "ta over" for meg en liten stund, fordi dette livet er ikke noe lett å leve. Jeg får det ikke til..  Jeg er redd 2018 blir et år jeg senere helst vil glemme....

I morgen skulle jeg egentlig hatt min første dag tilbake på jobb, men i stedet blir det lege- og psykologbesøk. 
Etter en mer eller mindre god periode, opplevde jeg i julen et tilbakefall med angst og depresjon. Alt mørknet og kroppen gikk inn i full beredskap. Denne "dumpen" kommer jeg meg opp ifra. Jeg er utrolig skuffet over meg selv, jeg skjems og jeg er sliten. Jeg ønsker så gjerne å bare være normal. Jeg har så lyst å klare og jobbe, klare å være en ok samboer og kjæreste, få barn etter hvert ... Men i stedet subber jeg rundt her nede i mørket uten mål og mening.

                                       

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon 

Fredag 29.12.17

Her om dagen gikk det så bra. Jeg følte endelig at humøret lettet, angsten og uroen i kroppen hadde roet seg og jeg følte at jeg endelig var tilbake på riktig spor. Men denne gode følelsen ble dessverre en kortvarig glede. De siste par dagene har vært fæl og jeg har til tider følt meg helt på bånn. 

Hva som skaper disse svingningene i humøret mitt er jeg ikke sikker på, men jeg tror det har mye å gjøre med bekymringene jeg bærer. Som person er jeg vel det man kan kalle "bekymret anlagt". Å bekymre seg er noe jeg er god på, men bekymringene mine er ofte helt unødvendige.

Det jeg bekymrer meg mest for akkurat nå er å begynne tilbake i jobb (jeg begynner igjen 2.jan). Forståelig nok.. Jeg har jo vært sykemeldt- og borte fra jobb en stund, men jeg bekymrer meg faktisk fysisk dårlig for dette. Jeg har et tankekjør uten like hvor skrekkscenarioer og negative tanker dominerer. Jeg vet at det mest sannsynlig bare vil gjøre meg veldig godt å utfordre-og presse meg selv litt, og jeg er ganske sikker på at ingen av skrekkscenarioene- eller tankene mine vil utspille seg i virkeligheten, men jeg klarer likevel ikke å legge bort bekymringene. Jeg klarer ikke å overbevise meg selv om at dette vil gå bra.

Off altså.. 

#mentalhelse #psykiskhelse #psyk #angst #depresjon #bekymring #håpløs

Mandag 25.12.17

Så ligger jeg her da.. lys våken siden i går kveld.. Julekvelden var kjempefin og jeg hadde en fantastisk flott kveld sammen med den nærmeste familien, god mat og kjempefine gaver. Men kroppen er dessverre enda i ubalanse. Jeg som trodde jeg seriøst var på bedringens vei!

Jeg føler meg helt blåst i hodet mitt. Jeg tenker rare og merkelige tanker. Tanker som er tullete og absurde. Jeg overtenker situasjoner og jeg klarer ikke henge med i samtaler. Jeg forstår ikke sammenhengene i flere situasjoner og jeg føler meg sløv. Jeg føler meg ikke som "meg". Jeg føler meg ikke bedre- eller friskere, men egentlig sykt mye mer psyk. Jeg føler meg helt i ubalanse! 

Samtidig som jeg kjemper en krig av en kamp på innsiden, klarer jeg å opprettholde et behersket og friskt ytre. Jeg tror ikke noen av dem rundt meg merker hva som foregår med meg og ikke vil jeg fortelle dem det heller.. Jeg vet at det bare ville gjort dem triste. Alle ønsker at jeg skal bli frisk og bedre nå, og helt ærlig vet jeg ikke hvordan jeg skulle fortalt dem at jeg er så sykt langt borte fra det akkurat nå.. Jeg er jo ikke i nærheten av frisk.. jeg bare later som for omgivelsene mine fordi det er lettere enn å fortelle dem hva som virkelig foregår.. For sannheten er at jeg er svart på innsiden. Jeg er ødelagt. Jeg ser ingen fremtid og jeg tror faktisk ikke at ting vil bli bedre.. 

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #udugelig #trist #lei 

Torsdag 21.12.17

Jeg er tilbake på riktig spor!
Endelig, etter det som føles som en hel evighet, er jeg tilbake til noe som kjennes som "meg" igjen. Jeg går enda på medisiner og føler meg med det til tider litt sløv og merkelig i kroppen, men jeg føler meg likevel også litt som "Helene" igjen. Jeg ler og smiler, er sosial og tar initiativ. Jeg gjør ting som jeg ikke har orket å gjøre på evigheter.

I går besøkte jeg blant annet jobben min igjen. Jeg jobber i en barnehage på en småbarnsavdeling og har ikke vært innom her siden jeg ble syk. Jeg har fått utallige invitasjoner til å komme innom på besøk, men jeg har ikke følt meg klar og utsatt det. Men i går tok jeg steget og i dag tenker jeg at "hvorfor har jeg ikke gjort dette tidligere?". Jeg har kvidd meg for å møte igjen kollegene mine fordi jeg har bekymret meg for om de har vært irriterte på meg. Det er jo ikke bare-bare å få inn vikar, så det har nok vært perioder der kollegene mine kanskje har irritert seg over den lange sykemeldingen min... men nei... I går ble jeg overrøst med gode klemmer og fine ord fra kollegene mine. De er absolutt helt fantastisk gode. Det var utrolig kjekt å se dem igjen! Men!!.. det aller beste med besøket må ha vært de mange gode, våte og snørrete klemmene og kyssene fra barna. Gudbedre så kjekt det var å se igjen barna. De har jeg savnet!! Planen er at jeg så smått skal begynne igjen å jobbe over nyttår, og det gleder jeg meg til!!
                                                          
#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #detblirbedre

Fredag 15.12.17

En vanskelig side av angsten for meg er de fysiske symptomene. Jeg opplever flere fysiske symptomer, men kvalmen er den verste. Jeg blir såå kvalm! Også er jeg jo i tillegg megastressa til alt som har med oppkast å gjøre.. Det er derfor ikke uvanlig at jeg velger å holde meg hjemme framfor å gjøre ting jeg hadde planlagt fordi jeg blir kvalm.

I dag var en sånn dag..
Jeg skulle egentlig treffe en venninne for en kaffe, men måtte avlyse det hele. Jeg ser ingen grunn til hvorfor jeg skulle få angst, men det fikk jeg altså.. I dag våknet jeg så kvalm at jeg trodde jeg skulle kaste opp. Det som er spesielt ekkelt når sånne ting skjer er at jeg ikke klarer å skille mellom angst og "du er faktisk syk på ekte". Men jeg forsto at dette dreide seg om angst når det hele roet seg etter at jeg hadde avlyst avtalen med venninnen min. Det er helt forjævlig å ha det sånn som dette. Hvorfor kan ikke jeg bare være normal.. ? Eller ihvertfall ikke psyk!.? Jeg er så lei! ..og folk rundt meg må jo begynne å bli drittlei snart de også.. Jeg savner den glade, smilende, sosiale og livsglade meg. Kommer hun aldri tilbake?? 

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon

Torsdag 14.12.17

I det siste har det ikke vært så veldig kult å være meg. 
Kroppen min har vært helt i ubalanse og jeg har ikke følt meg som meg selv. 
Angst og depresjon er ingen spøk!

Jeg har flere ganger tenkt at "hvorfor gidder jeg?" .. hva er vitsen med å forsøke å bli frisk, når det aldri kommer til å skje? Kroppen min fungerer ikke slik som andres, kroppen min er svak og ødelagt - og den er ikke ment til å fungere. Jeg er et taps-prosjekt og ingen behandling vil noen gang gjøre noen forskjell. Jeg vet at dette er depresjonen som "snakker", men jeg klarer likevel ikke og la være å tro på det. Men heldigvis har jeg enda litt fightervilje igjen i meg. Jeg skal klare å komme meg ut av dette!

I dag hadde jeg tenkt å bare bli hjemme. Formen er ikke helt god..
Men mens jeg sitter her å skriver går det opp for meg at jeg er jo ikke syk.. det er angsten og depresjonen som forsøker å styre meg til å isolere meg hjemme. Så nå når jeg har postet dette innlegget skal jeg sette meg i bilen og ta meg en tur på butikken. Ikke fordi jeg egentlig trenger noe på butikken, og heller ikke fordi butikken er verdens navle, men for å stritte litt imot det angsten og depresjonen forteller meg. Kanskje et lite steg, men det er i det minste et steg. Et steg jeg egentlig ikke hadde tenkt å ta i dag!

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #depresjon #fuckangst #fuckdepresjon 


 

Fredag 17.11.17

Det begynner å bli sent. Jørgen ligger ved siden av meg i sengen men han har sovnet for lenge siden. Jeg ligger fortsatt lys våken og får ikke sove.. 

Kroppen føles så merkelig. Jeg er liksom ikke "meg" lenger. Jeg føler meg tung og slapp, og hodet spiller meg flere puss. Jeg vet at dette er bivirkninger av medisinene jeg tar og at disse forhåpentligvis avtar om kort tid, men vil jeg virkelig dette? Vil jeg ha disse stoffene i kroppen min? Og vil dette egentlig gjøre meg bedre, eller kommer jeg nå heller bare til å bli en person med både angst OG medisinavhengighet? Er disse medisinene i det heletatt bra for kroppen? Jeg kjenner hjerteslagene mine slå hardt i brystet og helt opp i bakhodet, det føles som jeg har et slør over hjernen, jeg er supersvimmel og kroppen "rister" fra innsiden. Jeg føler meg som en zombie. Er problemene mine virkelig så store at jeg trenger å dope både de- og meg selv vekk? Jeg har det ikke noe godt nå..

Det kan umulig være meningen at jeg skal føle det sånn som dette? 

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #dårlig #ødelagt

Søndag 12.11.17

Farsdag ..

I dag er det farsdag og som kanskje mange andre har jeg også kjøpt inn farsdagsgave og vært i middagsbesøk for å hedre- og sette pris på en god pappa, men dette var ikke for min egen pappa. Jeg har en fantastisk god stefar som har fått gave og klem hos meg, og en svigerfar som vi hedret i ettermiddag med en bedre middag og gavedryss. Min egen pappa har jeg ikke sett på over 2 år..

Jeg valgte å bryte kontakten med pappa for 2 år siden fordi jeg hadde det mer vondt en godt når jeg tenkte på han. Pappaen min er ingen ond mann, men han prioriterer seg selv og har vel egentlig aldri vist særlig interesse for meg og mitt liv. Selv når jeg var barn var pappa en mann jeg sjeldent så bortsett fra annenhver helg da vi hadde samvær (foreldrene mine gikk fra hverandre da jeg var 5år). Dette samværet pleide jeg å kvi meg for i flere dager i forveien, dette fordi det sjeldent var noe kjekt hos pappa og som regel gjorde vi aldri på noe kjekt sammen. Jeg følte mest at jeg var i veien og at jeg slukte tid han egentlig ikke hadde. Jeg følte meg aldri viktig for pappa, eller flink- og god nok. Jeg var liksom aldri intressang for han. Jeg kunne trene hardt på danserutiner og glede meg til opptrednene, men pappa satt aldri i salen. Uansett hva det gjaldt var han aldri å se. Ikke fordi han ikke hadde tid, fordi det vet jeg at han mange ganger hadde, men rett og slett fordi han ikke gadd. Dette framprovoserte mange vonde følelser i meg og jeg husker jeg var mye trist. Jeg følte meg alene i verden. Alle andre hadde jo en pappa, men ikke jeg - eller jeg hadde en pappa, men han ville egentlig ikke ha meg.. 

Disse følelsene har egentlig aldri forlatt meg. Selv etter at jeg ble voksen er jeg fortsatt like uitressang for han. Han tar ikke kontakt og kan aldri sette av tid sammen med meg. Etter mange år med forsøk på å nærmest tvinge fram et far-datterforhold, gav jeg for to år siden opp. Eller jeg gav ikke opp, men jeg tok et valg. Jeg valgte pappa bort. Ikke fordi jeg ikke er glad i pappa, men fordi han er en person som gjør meg mer trist enn glad. Jeg kjenner han jo heller ikke. Han har alltid vært i livet mitt, men likevel er han på en måte bare en mann. En mann jeg ikke egentlig kjenner.. Det var tøft å ta valget om å bryte med pappa, men jeg tror dette var det beste for meg å gjøre. Og igrunn er det jo ikke så mye som er annerledes nå- fra da vi hadde "kontakt". Den eneste forskjellen er egentlig at han nå vet hva jeg føler og kjenner til standpunktet jeg har valgt å ta - ikke at det virket til å bry han så veldig.. Men dette beviser vel bare at valget jeg tok om å bryte med pappa gjerne var riktig..

Men dager som i dag.. Farsdag.. de er litt vanskelige! Jeg har nok av gode pappaer rundt meg, som nevnt har jeg en kjempegod stefar og en flott svigerfar, så det er ikke synd på meg, men det gjør likevel litt vondt i hjertet å vite at jeg også har en pappa der ute, min pappa, men at dette er en pappa som egentlig ikke er intressert i meg..

#farsdag #far #pappa #vanskelig #vondt #trist 

 

Torsdag 09.11.17

Jeg er veldig opptatt av hva andre syns- og tenker om meg!
Jeg er faktisk så opptatt av dette at det kan ødelegge en hel dag. Om jeg for eksempel opplever å få et dømmende blikk, en negativ kommentar eller mistenker at noen ler- eller snakker negativt om meg bak min rygg kan luften gå helt ut av ballongen og i verste fall kan dagen min gå rett i vasken. Jeg klarer liksom ikke å heve meg over det og bare gi faen. Jeg trenger liksom å bli likt av alle..  Hvorfor det? Det som er viktig er jo ikke at andre liker meg, men at jeg liker meg selv!

Noen som kjenner seg igjen? Tips, tanker?

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #negativetanker 

Onsdag 08.11.17

I går var jeg innom barnehagen hvor jeg jobber og hadde en veldig hyggelig prat sammen med styrer. Vi pratet mye om hvordan det går, men også om hvordan vi skal gjøre det nå når jeg etterhvert skal begynne tilbake i jobb. Sjefen min er en omsorgsfull og forståelsesfull dame, og jeg føler meg veldig sett av henne. Jeg vet ikke riktig når jeg kommer til å begynne å jobbe igjen, men jeg kjenner at jeg gleder meg! Forhåpentligvis er det ikke så lenge til, og det gjør meg kjempeglad å tenke på. Veldig deilig å føle at ting går riktig vei!!

Jeg tror jeg har verdens beste svigermor<3
I dag overrasket hun meg med en kjempefin- og omtenksom hjemmelaget oppmuntringskalender!

                                  
                                 
                                 
                                  
                                                                            Dagens luke <3

#psykiskhelse #psyk #angst #detgårbedre #håp #svigermor #kalender #oppmuntring #omsorg #glede

Les mer i arkivet » Juli 2018 » Mai 2018 » April 2018
Helene

Helene

26, Bergen

Velkommen til min blogg,- som for meg fungerer som en dagbok. Dette er et sted hvor jeg fritt vil lufte mine tanker og reflektere rundt hvordan det er å være akkurat meg. Jeg sliter med angst og vil skrive en del om min vei gjennom utfordringene som følger med dette. Jeg skriver mest for min egen del, men tar gjerne imot andres tanker, refleksjoner, opplevelser osv. Klem<3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker