hits

Fredag 17.11.17

Det begynner å bli sent. Jørgen ligger ved siden av meg i sengen men han har sovnet for lenge siden. Jeg ligger fortsatt lys våken og får ikke sove.. 

Kroppen føles så merkelig. Jeg er liksom ikke "meg" lenger. Jeg føler meg tung og slapp, og hodet spiller meg flere puss. Jeg vet at dette er bivirkninger av medisinene jeg tar og at disse forhåpentligvis avtar om kort tid, men vil jeg virkelig dette? Vil jeg ha disse stoffene i kroppen min? Og vil dette egentlig gjøre meg bedre, eller kommer jeg nå heller bare til å bli en person med både angst OG medisinavhengighet? Er disse medisinene i det heletatt bra for kroppen? Jeg kjenner hjerteslagene mine slå hardt i brystet og helt opp i bakhodet, det føles som jeg har et slør over hjernen, jeg er supersvimmel og kroppen "rister" fra innsiden. Jeg føler meg som en zombie. Er problemene mine virkelig så store at jeg trenger å dope både de- og meg selv vekk? Jeg har det ikke noe godt nå..

Det kan umulig være meningen at jeg skal føle det sånn som dette? 

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #dårlig #ødelagt

Onsdag 15.11.17

Jeg føler meg helt drit!
Jeg har begynt på noen nye medisiner og føler meg helt elendig for tiden. Hodet er tullete og kroppen er uvel. Utrolig ubehagelig! Den siste uken har jeg derfor måttet avlyse alt av avtaler og følelsen av at ting er på bedringens vei er helt borte! 

Jeg er så utrolig lei nå! Jeg blir jo aldri bedre ..bare dårligere!!!
Faen altså..

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #nedstemt #dårlig #syk #lei 

Søndag 12.11.17

Farsdag ..

I dag er det farsdag og som kanskje mange andre har jeg også kjøpt inn farsdagsgave og vært i middagsbesøk for å hedre- og sette pris på en god pappa, men dette var ikke for min egen pappa. Jeg har en fantastisk god stefar som har fått gave og klem hos meg, og en svigerfar som vi hedret i ettermiddag med en bedre middag og gavedryss. Min egen pappa har jeg ikke sett på over 2 år..

Jeg valgte å bryte kontakten med pappa for 2 år siden fordi jeg hadde det mer vondt en godt når jeg tenkte på han. Pappaen min er ingen ond mann, men han prioriterer seg selv og har vel egentlig aldri vist særlig interesse for meg og mitt liv. Selv når jeg var barn var pappa en mann jeg sjeldent så bortsett fra annenhver helg da vi hadde samvær (foreldrene mine gikk fra hverandre da jeg var 5år). Dette samværet pleide jeg å kvi meg for i flere dager i forveien, dette fordi det sjeldent var noe kjekt hos pappa og som regel gjorde vi aldri på noe kjekt sammen. Jeg følte mest at jeg var i veien og at jeg slukte tid han egentlig ikke hadde. Jeg følte meg aldri viktig for pappa, eller flink- og god nok. Jeg var liksom aldri intressang for han. Jeg kunne trene hardt på danserutiner og glede meg til opptrednene, men pappa satt aldri i salen. Uansett hva det gjaldt var han aldri å se. Ikke fordi han ikke hadde tid, fordi det vet jeg at han mange ganger hadde, men rett og slett fordi han ikke gadd. Dette framprovoserte mange vonde følelser i meg og jeg husker jeg var mye trist. Jeg følte meg alene i verden. Alle andre hadde jo en pappa, men ikke jeg - eller jeg hadde en pappa, men han ville egentlig ikke ha meg.. 

Disse følelsene har egentlig aldri forlatt meg. Selv etter at jeg ble voksen er jeg fortsatt like uitressang for han. Han tar ikke kontakt og kan aldri sette av tid sammen med meg. Etter mange år med forsøk på å nærmest tvinge fram et far-datterforhold, gav jeg for to år siden opp. Eller jeg gav ikke opp, men jeg tok et valg. Jeg valgte pappa bort. Ikke fordi jeg ikke er glad i pappa, men fordi han er en person som gjør meg mer trist enn glad. Jeg kjenner han jo heller ikke. Han har alltid vært i livet mitt, men likevel er han på en måte bare en mann. En mann jeg ikke egentlig kjenner.. Det var tøft å ta valget om å bryte med pappa, men jeg tror dette var det beste for meg å gjøre. Og igrunn er det jo ikke så mye som er annerledes nå- fra da vi hadde "kontakt". Den eneste forskjellen er egentlig at han nå vet hva jeg føler og kjenner til standpunktet jeg har valgt å ta - ikke at det virket til å bry han så veldig.. Men dette beviser vel bare at valget jeg tok om å bryte med pappa gjerne var riktig..

Men dager som i dag.. Farsdag.. de er litt vanskelige! Jeg har nok av gode pappaer rundt meg, som nevnt har jeg en kjempegod stefar og en flott svigerfar, så det er ikke synd på meg, men det gjør likevel litt vondt i hjertet å vite at jeg også har en pappa der ute, min pappa, men at dette er en pappa som egentlig ikke er intressert i meg..

#farsdag #far #pappa #vanskelig #vondt #trist 

 

Torsdag 09.11.17

Jeg er veldig opptatt av hva andre syns- og tenker om meg!
Jeg er faktisk så opptatt av dette at det kan ødelegge en hel dag. Om jeg for eksempel opplever å få et dømmende blikk, en negativ kommentar eller mistenker at noen ler- eller snakker negativt om meg bak min rygg kan luften gå helt ut av ballongen og i verste fall kan dagen min gå rett i vasken. Jeg klarer liksom ikke å heve meg over det og bare gi faen. Jeg trenger liksom å bli likt av alle..  Hvorfor det? Det som er viktig er jo ikke at andre liker meg, men at jeg liker meg selv!

Noen som kjenner seg igjen? Tips, tanker?

#psykiskhelse #mentalhelse #psyk #angst #negativetanker 

Onsdag 08.11.17

I går var jeg innom barnehagen hvor jeg jobber og hadde en veldig hyggelig prat sammen med styrer. Vi pratet mye om hvordan det går, men også om hvordan vi skal gjøre det nå når jeg etterhvert skal begynne tilbake i jobb. Sjefen min er en omsorgsfull og forståelsesfull dame, og jeg føler meg veldig sett av henne. Jeg vet ikke riktig når jeg kommer til å begynne å jobbe igjen, men jeg kjenner at jeg gleder meg! Forhåpentligvis er det ikke så lenge til, og det gjør meg kjempeglad å tenke på. Veldig deilig å føle at ting går riktig vei!!

Jeg tror jeg har verdens beste svigermor<3
I dag overrasket hun meg med en kjempefin- og omtenksom hjemmelaget oppmuntringskalender!

                                  
                                 
                                 
                                  
                                                                            Dagens luke <3

#psykiskhelse #psyk #angst #detgårbedre #håp #svigermor #kalender #oppmuntring #omsorg #glede

Mandag 06.11.17

Så var det allerede en ny uke igjen!
Uken som har gått har vært ganske fin. Jeg har gjort mange kjekke ting, som blant annet; fjelltur, restaurantbesøk og kaffe m/venninner. Det er veldig godt å føle lyst og energi til å gjøre ting jeg liker - og ikke minst føles det helt fantastisk å komme seg litt ut av hjemmets fire vegger.

Men jeg opplever det litt vanskelig å slite med noe som for det meste er usynlig for andre. Jeg får ofte skyldfølelse når jeg gjør på noe som er kjekt. Når man er syk skal man jo ikke ha det gøy! ..de som er syk skal jo ligge i sengen å kjede seg. Det er jo det man har lært helt siden man var liten! 

For mange av dem rundt meg kan jeg nok fremstå som ganske frisk og "normal", og jeg vedder på at det er flere som stiller spørsmål til hvor syk jeg egentlig er. Jeg hører det for meg.. "Helene er ikke syk, hun er bare lat". På en måte kan jeg forstå det dersom noen av dem rundt meg tenker sånn. En forsvarsmekanisme jeg har er å smile og le, tulle og tøyse. Og jeg tenker at dersom man bare ser en sånn glad og tullete person, så er det kanskje ikke så lett å tenke eller forstå at dette er en person som egentlig sliter og faktisk ikke har det så bra. Men er det sånn at man må være synlig syk ovenfor andre for å få aksept for at man er syk?

I dag fikk jeg forresten en kjempekoselig pakke i posten fra kollegene mine i barnehagen.
De er bare så utrolig gode<3 



                                                                                                                     
#psykiskhelse #psyk #angst #skyldfølelse #lat #personlig

Onsdag 01.11.17

Jeg kommer alltid for sent til ting! Seriøst alltid..

Er det en ting jeg er god på, så er det å være sent ute til ting. Noen ganger skulle man faktisk nesten tro at jeg ikke kan klokken.. ! Som regel er jeg "bare" fashionably late, men det hender at jeg blir irriterende sen og møter masse oppgitte og til dels sinte ansikter. 

Som jeg har nevnt tidligere her på bloggen,- sliter jeg med dårlig selvbilde. Dette gjør at jeg ofte kan bruke ekstremt lang tid på å gjøre meg klar og på dårlige dager kan jeg faktisk velge å heller bare bli hjemme fordi jeg "ikke har noe å ha på meg". De siste to årene har jeg lagt på meg 15kg og dette er grunnen til at jeg ofte føler meg ukomfortabel i klær. Jeg er ganske opptatt av hvordan andre ser meg, og mitt aller verste mareritt er faktisk at noen skal le av meg eller si ting som "Har du sett hvor feit Helene har blitt?" bak min rygg. Jeg er livredd for å dumme meg ut, eller for å bli dummet ut av andre og å bli identifisert som "feit". Jeg er sikkert helt syk i hodet, men dette bekymrer jeg meg faktisk så mye for at jeg kan oppleve å få angst og da også ofte komme for sent,- eller helt enkelt droppe sosiale eventer. 

Noen som kjenner seg igjen i noe av dette?
                                             
#psykiskhelse #psyk #angst #dårligselvbilde #tjukk #feit

Tirsdag 31.10.17

Så var helgen over og det har allerede rukket å bli tirsdag.
Denne helgen har gått utrolig fort og jeg har fått gjort en god del.

På lørdag var det jentekveld med to av de beste venninnene mine og dette hadde jeg jo kvidd meg litt for i forkant. Ikke fordi jeg ikke ville være sammen med dem, men fordi jeg syns at alt som skjer utenfor hjemmet er litt vanskelig akkurat nå. Jeg får angstsymptomer av de dummeste, enkleste ting og velger derfor ofte å bare la være og heller bare bli hjemme. Jeg tillater liksom angsten å styre meg og det er utrolig frustrerende! Men ikke på lørdag! På lørdag reiste jeg på jentekveld og jeg hadde en helt fantastisk fin kveld. Vi lo og pratet, og alt som heter angst, anspenthet, nedstemthet osv var borte. Helt borte! Jeg følte meg som "friske Helene". Jeg følte meg normal! For en kjempegod følelse! 

På søndag var det tid for den årlige Høsttakkefesten m/fårikål sammen med familien og dette hadde jeg også kvidd meg litt for i forkant. Det er veldig få fra familien min som vet at jeg er syk og sykemeldt. Det å ikke fortelle alle at jeg er syk er et bevisst valg fra min side, fordi jeg ikke vil bli behandlet annerledes (typ "stakkars syke Helene"), jeg vil heller ikke bekymre noen unødvendig. Så i forkant av denne middagen kvidde jeg meg en del for eventuelle spørsmål jeg skulle få i forhold til at jeg er nyutdannet barnehagelærer og akkurat begynt i ny jobb som pedagogisk leder. Dette er jo noe som helt naturlig ville bli tatt opp. Jeg har jo jobbet litt før jeg ble syk og ville nok alltids klare å svare på spørsmål, men det er helt ærlig litt vondt å snakke om jobben - fordi det er ingen annet sted jeg heller vil være enn på jobb, men akkurat nå klarer jeg ikke det. Jeg var også bekymret for at de skulle merke at jeg var litt distre og "tullete" ettersom jeg går på medisiner.. men middagsbesøket gikk veldig bra og det var faktisk ganske kjekt. Jeg tror ikke noen merket at det var noe annerledes med meg.

Alt i alt en vellykket helg. For noen kan dette kanskje minne om en helt vanlig helg, eller til og med en rolig helg, men for meg var dette en helg med mye innhold og jeg er stolt over meg selv.
                                               
#psykiskhelse #psyk #angst #stegiriktigretning 

Fredag 27.10.17

I det siste har jeg slitt litt, både med angst og med humøret. Jeg syns det er så rart at jeg har det sånn som dette. Jeg går jo på medisiner, jevnlig til psykolog, jeg passer på å få nok søvn og jeg forsøker så godt jeg kan å utfordre meg selv og å finne på ting utenfor husets fire vegger. Det tar tid å bli frisk, jeg vet det, men jeg føler jeg skulle følt meg litt bedre enn hva jeg gjør til nå.. 

I morgen skal jeg på jentekveld med mine to beste venninner og vi skal drikke vin og sladre. Jeg har gledet meg lenge til dette, men nå som dagen nærmer seg får jeg plutselig angst og leter etter grunner for at jeg ikke kan dra likevel. Jeg opplever ikke meg selv som en person med sosial angst, jeg elsker egentlig å være sosial, og spesielt med venninnene mine! ..men allerede i dag har jeg begynt å grue meg. Hva kvir jeg meg for? Venninnene mine vet godt om hvordan jeg har det og de er i tillegg veldig støttende, så det er det ikke. Jørgen skal kjøre og hente meg akkurat når jeg vil, så jeg har en "fluktplan" og føler meg med det trygg. Så hvorfor får jeg angst? Hvorfor vrenger magen seg? Hva skjer med meg? Jeg trenger virkelig en kjekk kveld sammen med gode venninner, så hvorfor prøver jeg å sabotere meg selv? Hva er dette for noe? 

Noen som har noen tips? Tanker?
Noen som har opplevd det samme? 


Dette er dritfrustrerende og jeg føler meg isolert!
Alle andres liv ruller og går mens det føles som at jeg bare står på sidelinjen å ser på..

                                    
#psykiskhelse #psyk #angst #nedstemt #tanker #fortvilet #personlig

Onsdag 25.10.17

Status for tiden?
Jeg kjenner at jeg befinner meg litt på bunn akkurat nå. Det er liksom ingen motivasjon, vilje eller lyst i meg. Jeg er nedstemt og føler meg veldig sliten og trøtt. Man kan vel trygt si at jeg har følt meg bedre.. Men dette er vel en del av den veien jeg må gå. Det er ikke gjort på et blunk å bli frisk og tyngre dager er nok noe en må regne med, men off altså! Det er tøft å gå gjennom alt dette. Jeg kjenner ikke igjen meg selv lenger..

Heldigvis er svigermor nærmeste nabo og hun er så snill og god mot meg. I dag tok vi en kaffe sammen hjemme hos henne og jeg fikk lettet på hjertet. Det er så godt å ha mennesker rundt seg som oppriktig bryr seg og ønsker å hjelpe. Jeg er veldig heldig i forhold til at jeg har mange rundt meg som bryr seg. Selv om mye føles håpløst nå, så vet jeg at alt snart vil føles bedre. Jeg håper at tiden går fort fram til da! ..og ikke minst at jeg klarer å holde håpet oppe.

                                     

#psykiskhelse #psyk #angst #nedstemt #depresjon #håp #hanginthere #personlig

Tirsdag 24.10.17

Nå er jeg bare helt tom.
I dag kom angsten over meg som et stort mørkt slør, hånd i hånd med det som kan virke som en begynnende depresjon. 

I dag skulle jeg egentlig til foreldrene mine for å spise middag, mamma skulle lage fiskeboller i hvit saus - som jeg hadde sååå lyst på i dag. Etter middag skulle jeg følge mamma til mammografi-time og vi skulle ta en kaffe eller noe etter dette. Jeg hadde sett veldig frem til å komme meg litt ut av huset og tilbringe litt tid sammen med mamma i dag, men sånn ble det ikke. Like før jeg skulle dra hjemmefra meg slo helt plutselig og uventet angsten i meg og jeg ble superdårlig. Hjertet hamret, jeg begynte å svette, følte jeg ikke fikk puste, fikk tåkesyn og følte jeg måtte kaste opp. Alt på en gang, og det slapp ikke taket. Jeg så på klokken at jeg burde vært kjørt for lenge siden, men angsten slapp ikke. Det gikk opp for meg at alt av planer for dagen sannsynligvis ville gå i vasken, så jeg tok telefonen og ringte til mamma for å fortelle hva som var på gang. Mamma sa selvfølgelig at det gikk helt fint at jeg ikke kom i dag, at jeg bare måtte ta det rolig hjemme og at vi kunne ta det igjen en annen gang.  Klart at mamma sier det går bra, men det gjør jo ikke det! I det jeg la på telefonen slapp angsten taket, men nå ble jeg i stedet veldig trist. Helt utrolig trist! Og jeg følte meg så dum, svak og patetisk. Herregud altså.. Jeg klarer jo faen meg ingenting! Jeg er helt håpløs. Man kan ikke stole på meg for fem flate øre. For en idiot jeg er!  Det er ikke det at avtalen vi hadde i dag var så viktig. Det går helt fint at man noen ganger må melde avbud - alle skjønner det - men med meg skjer det så ofte. Det er alltid noe med meg. Jeg trenger å kjenne mestring og vite at jeg duger, men i dag viste jeg atter en gang for meg selv at det gjør jeg ikke. Jeg duger ikke. Jeg klarer ikke en gang de enkleste ting..

#psykiskhelse #psyk #angst #nedstemt #depresjon #personlig

Søndag 22.10.17

Denne helgen har vært kjip. Alt har liksom bare vært galt. 
Humøret har vært helt på bånn og jeg har ikke funnet glede i noe. Hva skjer?
Jeg har jo egentlig veldig mye å glede meg over, så hvorfor klarer jeg ikke det? Hvorfor dette mørket plutselig? 

Jeg har alltid vært flink å tenke negativt om meg selv, så negative tanker er ikke nytt for meg, men jeg klarer vanligvis å skille mellom hva som kan være reelt og hva som bare er tull.. Nå klarer jeg ikke det. Eller.. jeg klarer å forstå at tankene bare er tull, men jeg tror- og hører likevel på dem. Jeg klarer ikke å bare feie dem bort og si til meg selv at "dette er bare tull, gi deg!"

Jeg tenker tanker som at;
- Jeg er håpløs og vil aldri kunne nå målene mine. Denne tanken tror jeg virkelig på og den gjør meg så trist! Alt jeg ønsker meg er bare et helt vanlig A4 liv der jeg klarer å sjonglere jobb, mann og barn. Men hvordan skal jeg klare å oppnå det? Jeg klarer ikke en gang sjonglere meg selv! Jeg har alltid gledet meg til den dagen jeg en dag får barn, men helt ærlig vet jeg ikke om jeg noen gang burde få barn med min tilstand. Og hva om jeg skulle føre videre gener med angst på dem? Nei huff... 
- Jeg føler at jeg ikke fungere som menneske. Jeg er ikke en god kjæreste, jeg er ikke en god datter, søster eller venninne. Jeg er heller ikke noen god ansatt. Jeg failer liksom på alle plan. Det er ingen som forteller meg at jeg ikke er god nok, men jeg føler veldig på dette selv og det er tungt! Jeg føler meg egentlig stort sett som en byrde og en plage. Det er alltid noe ekstra med meg. Jeg tror jeg skuffer de rundt meg veldig mye med å være sånn som jeg er..
- Du kommer aldri til å bli frisk fra dette, og kommer med det til å dø ensom og alene. Uten å ha utrettet noe. 
- Du er tjukk og ikke noe særlig pen heller. 
- Du er egentlig ikke noen flink barnehagelærer og det kommer nok de du jobber sammen med også snart til å se. Bare vent..!


Angsten i kroppen har roet seg, men jeg kjenner fremdeles på enkelte ting. For eksempel:
- Jeg er veldig opptatt av hvordan andre ser meg og hva de evt tenker om meg. Jeg er redd for å ikke bli likt eller å bli sett negativt på. Dette fører til at jeg kan bruke evigheter på å stelle meg om morgenen og ingenting ser bra ut på meg. Jeg unngår folk jeg ikke kjenner så godt og jeg er egentlig litt mer tilbakeholden enn hva jeg egentlig ønsker. Av frykt for å si noe teit kan jeg velge å bare ikke si noe. Jeg tenker også ofte på hva jeg tror andre tenker om meg og psyker meg selv langt ned. 
- Jeg tenker mye på sykdom og død. Jeg stresser mye når det er oppkast eller omgangssyke i omløp og jeg er helt sikker på at jeg aldri kommer til å bli gammel. Jeg er redd for det å dø, men også stresset over å ikke vite når det faktisk skjer. Jeg vil ikke dø! Jeg er også bekymret for at de rundt meg skal dø og engster meg mye på deres vegne. Dette er noe jeg ikke viser for de rundt meg eller snakker om, fordi jeg syns det er så teit, men frykten er likevel reel og noen ganger veldig redd. Hva skjer med meg hvis jeg mister noen av dem som står meg nærmest? 
- Det er mange tanker som svirrer og går i forhold til det å begynne å jobbe igjen. Jeg tror jeg har utviklet en slags angst for angsten, fordi jeg er veldig bekymret for at alt bare skal bli mye verre når jeg begynner å jobbe igjen. Jeg føler meg ikke klar for å jobbe i det heletatt og har egentlig en følelse av at jeg vil føle det sånn for alltid. Tenk alle jeg vil skuffe! Tenk om jeg får sparken? Dette bekymrer jeg meg mye for og jeg er redd..


#psykiskhelse #psyk #angst #nedstemt #tanker #personlig

Lørdag 21.10.17

I dag er luften bare helt ute av ballongen. Humøret er på bånn og jeg er dritsliten. Egentlig vil jeg bare legge meg og sove helt til onsdag eller noe. For en drittdag! Det er masse som går bra for tiden og jeg burde være kjempeglad og glede meg over det, men i dag klarer jeg ikke det. Jeg føler meg mislykket, håpløs, dum og verdiløs. Jeg føler meg som en slitsom person som aldri vil klare å utrette mer enn å være en plage eller en byrde for andre. Det er så mye styr med meg hele tiden. Jeg er ikke normal, og kommer helt sikkert heller aldri til å bli det..  Så hvorfor gidde å prøve?  

Vet ikke om det er meg som har stått opp med helt feil fot i dag, eller hva det er som skjer, men i dag føler jeg meg helt elendig og ingenting kunne fått fram et smil. Vil bare at denne dagen skal bli ferdig...... 

#psykiskhelse #psyk #angst #nedstemt #personlig

 

Onsdag 18.10.17

Så var onsdagen her, og den hadde jeg jo gledet meg til!
I dag var planen å besøke jobben og delta på et avdelingsmøte. Endelig skulle jeg ta steget og se igjen kollegene mine og kanskje til og med føle meg litt nyttig - men jeg klarte ikke å gå. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi det ble for mye. Jeg er rett og slett ikke klar enda. Det å besøke jobben kan kanskje for mange virke som et lite steg, men i dag ble dette et for stort steg for meg. Jeg kjente angsten bygde seg opp, og jeg måtte melde avbud. I grunn er jeg ikke så overrasket over at dette skjedde, fordi dagen i går gikk med til mye kverning rundt hvordan dagen i dag skulle gå. Jeg vet veldig godt at kverning ikke er bra, men det er ikke så lett å la være - det går liksom helt av seg selv og jeg klarer sjeldent å stoppe det. Jeg har en stor frykt for å ikke være god nok, flink nok, snill nok, smart nok, fin nok osv. Og i går tenkte jeg på alt som kunne gå galt, alt som kunne skje og det endte i at kroppen slo seg vrang. Allerede før jeg la meg i går kveld visste jeg at jeg ikke kom til å dra på møtet - det kom aldri til å skje! Det er så drit å ha det sånn, være sånn.. Jeg vil jo så gjerne, men jeg hindrer og saboterer meg selv med tankene mine. .. og når angsten melder sin ankomst og det blir fysisk ubehag i tillegg.. nei, da kan jeg bare glemme det. Kommer jeg noen gang til å bli frisk fra dette? 

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Tirsdag 17.10.17

Status meg meg for tiden?
Jo, det går faktisk bra! Jeg føler at jeg sakte men sikkert er på vei i riktig retning. Den angsten som har ligget å ulmet i kroppen har roet seg veldig og bivirkningene av medisinene har begynt å avta. Jeg kjenner meg lettere og føler jeg begynner å få kontroll over meg selv igjen. Jeg blir ikke dårlig i tide og utide og kjenner at jeg mestrer- og får til mer. God følelse! Jeg håper at det fortsetter sånn. 

I morgen har jeg planer om å dra innom jobben på avdelingsmøtet som skal holdes der. Håper jeg klarer det! Jeg har en liten følelse av at det kanskje er litt tidlig enda. Jeg føler meg ikke helt klar, men jeg har veldig, veldig lyst. Jeg vet ikke om det lureste er å vente litt enda, eller om jeg bare burde hoppe i det. Det beste jeg kan gjøre er kanskje å ikke tenke så mye på det i dag, men heller se det litt an i morgen og vurdere det utifra hvordan jeg føler meg da. Jeg tror det er veldig viktig å ikke presse seg selv for mye, samtidig som det er bra med litt utfordringer. Jeg er veldig spent på morgendagen! Tvi tvi

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Søndag 15.10.17

Denne helgen har det skjedd noe veldig kjekt - Jeg har begynt å føle meg bedre!!
Jeg merket det først på fredag ved at humøret mitt var så godt. Jeg hadde liksom en energi og lyst som jeg ikke har kjent på lenge. Først ble jeg nesten litt redd, fordi jeg opplevde denne gode følelsen som nesten litt for overveldende, om det gir mening? Haha! :-P Men denne følelsen har altså holdt seg jevn gjennom hele helgen og jeg føler meg helt kjempebra! Håper dette er starten på noe veldig bra!

Ellers har jeg hatt en kjempefin helg med blant annet en sviptur til Oslo sammen med Jørgen for å hente den nye bilen hans. Jeg var litt stresset på denne turen i forkant, men det trengte jeg jo absolutt ikke - fordi turen var både vellykket og kjekk. Vi hadde det helt supert! Håper jeg kan lære litt av sånne gode erfaringer, slik at jeg kan unngå å stresse meg selv opp unødvendig.. 

En annen veldig bra ting jeg har gjort denne helgen var at jeg tok meg en tur innom jobben​. Det var riktignok ingen andre der, men dette var likevel noe veldig stort for meg å gjøre. Jeg har kvidd meg lenge for å reise innom jobben fordi jeg har så ferskt i minnet hva som skjedde sist jeg var der.. Sist jeg var på jobb hadde jeg jo det kraftigste angstanfallet jeg noengang har kjent! Dette vet jeg at jeg har hatt en frykt for at skal skje igjen, derfor har jeg lenge utsatt å kjøre innom- eller bare forbi jobben.. men i dag mannet jeg meg opp og tok steget. Jeg besøkte jobben, og er SÅÅ stolt over meg selv. Ikke at jeg forventer applaus og en medalje for denne prestasjonen, men dette var faktisk en stor seier for meg. Jeg klarte noe som jeg veldig lenge har unngått for alt det har vært verd, fordi jeg har vært redd - men i dag klarte jeg det. Hurra for det!

Håper dere alle har hatt en kjempefin helg og at uken som kommer blir like så! 

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Lørdag 14.10.17

I dag skal vi fly til Oslo for å hente en bil Jørgen har kjøpt seg. En kjempekul Golf GTE! Vi skal ikke ha noen overnatting i Oslo, men kjøre på direkten tilbake til Bergen. Jeg pleier å like at det skjer litt rundt meg, og sånne litt spontane turer som dette er toppen! ..men akkurat nå er jeg litt skjelven. Jeg bekymrer meg egentlig ikke for noe i forhold til turen, men likevel skjelver jeg i knærne, magen knyter seg og jeg bekymrer meg for alt! Jeg vet at dette skyldes uroen jeg har i kroppen og at det ikke er noe reelt galt med meg. Jeg må egentlig bare prøve å ignorere frykten jeg har og prøve å kose meg. For dette blir jo en kjekk tur. Jeg vet jo at det blir kjempegøy! Håper kroppen snart roer seg og at jeg kan innta tigerstaden med stil og ikke som et nervevrak. Haha! Jo, jeg må fikse dette. Tvi tvi 

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Fredag 13.10.17

I det siste har jeg hatt mye dårlig samvittighet, og det for absolutt alt og ingenting. 
Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og så mye jeg burde gjøre, men ofte får jeg ikke gjort noe av det. Ikke fordi jeg ikke ønsker å gjennomføre disse tingene, men fordi jeg rett og slett ikke strekker til akkurat nå. Dette er fortvilende og jeg merker at jeg tar det utover meg selv. Jeg klandrer meg selv og har tanker som mange ganger kan være urimelig hard og negativ. Jeg har et bilde av hvordan jeg ser på meg selv som person og akkurat nå er jeg ikke den personen i det heletatt. Det er både tøft og vanskelig å akseptere! Enn så lenge har jeg presset denne personen fram på samme måte som du presser fram den siste dråpen av tannkrem på en egentlig tom tannkremtube. Jeg har tvunget det fram, men egentlig helt forgjeves. Jeg er faktisk nøtt for å gi meg selv litt slekk og spillerom. Jeg må akseptere at jeg er den jeg er og jeg må forstå at det er greit. Sånn som det er nå er jeg min egen største fiende og om jeg fortsetter sånn når jeg ikke særlig langt.. 

Noen som kan kjenne seg igjen i noe av dette? 
                           
#psykiskhelse #psyk #angst #personlig
 

Torsdag 12.10.17

I dag startet jeg dagen med en kaffekopp i bilen, på vei til psykologen min, Pål. Pål er helt fantastisk. Han er så flink og han får meg alltid til å føle meg så mye lettere. Første gang jeg skulle til Pål husker jeg at jeg var ganske skeptisk og tenkte at "Shit! Har jeg blitt så syk..??", men det å gå til en psykolog innimellom tror jeg er noe av det lureste man kan gjøre, uansett psyke!

Etter timen hos Pål ble det klart at jeg trenger litt mer tid enn hva jeg først hadde sett for meg for å bli frisk. Pål mente at jeg sannsynligvis burde sykemeldes fram til over nyttår. Det er lenge, men jeg tror faktisk også at det er akkurat det jeg trenger. Tid. Jeg begynner selvfølgelig i jobb tidligere hvis jeg er klar for det, men det er veldig godt å føle at jeg har tid til å bli ordentlig frisk og ikke trenger å presse meg ut i arbeid for tidlig. Arbeidsplassen min er også veldig støttende oppi denne situasjonen, og det er jeg veldig tanknemlig for! 

Men hjemme kunne det nok gått litt bedre.. Jeg merker at Jørgen er sliten, og det forstår jeg! Det kan ikke være lett å måtte leve med en som meg akkurat nå. Det kan nok bli litt mye.. Ikke fordi jeg snakker så mye om "stakkars meg", men fordi jeg isolerer meg og er nedstemt. Å komme hjem fra jobb til et ansikt som henger og slenger langt ned på skuldrene kan ikke være kjekt for han - ihvertfall ikke i lengden! Og jeg sier jo mye "nei" til ting for tiden også. Ting jeg egentlig liker. Ting som kunne fått både meg og Jørgen til å smile. Jeg håper Jørgen holder ut med meg igjennom alt dette! Jeg er så glad i han<3

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Onsdag 11.10.17

Status med meg for tiden? 
Kunne ønske jeg kunne si at status var at formen var på vei opp og fram, og at jeg kjenner meg bedre for hver dag som går. Meen, nei.. Det er dessverre ikke tilfellet. Jeg kjenner at jeg gir mer og mer inn for angsten og at den holder på å få overtaket på meg... 

Ting jeg egentlig liker veldig godt har blitt til ting jeg unngår. Ikke fordi jeg vil unngå dem, men fordi jeg ikke klarer å stå i mot. Jeg elsker å være sosial og i sving med forskjellige ting, men for tiden vil jeg bare isolere meg. Eller.. jeg vil det ikke, men jeg gjør det. Jeg er så sliten.. jeg klarer ikke kjempe imot akkurat nå. I dag har jeg avlyst flere avtaler jeg har hatt for denne uken og jeg kjenner en stor skyldfølelse for dette. Jeg vet at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet, fordi de rundt meg forstår veldig godt at jeg ikke er helt frisk for tiden, og jeg vet også at det viktigste jeg kan gjøre akkurat nå er å høre på hva kroppen min forteller meg ... men jeg syns det er så vanskelig. Alt dette er bare blitt så dumt. Ødeleggende.. Jeg vet det ikke hjelper å si det hele tiden, men jeg er så lei! Dette er ikke sånn jeg egentlig er!

I tillegg sliter jeg enda sykt mye med bivirkninger av medisinene. Jeg har mye småplager som blant annet hodepine, kvalme, svimmelhet, tretthet, munntørrhet osv. Men det aller verste er egentlig at hukommelsen spiller meg flere puss. Jeg glemmer alt mulig og jeg klarer ikke helt å skille mellom hva jeg har drømt og hva jeg faktisk har opplevd i det siste. Veldig ekkelt! 

Hahha, kjenner jeg føler jeg klager sykt mye, men gosh det er litt godt også. Å bare få det ut liksom..

                                    
#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Mandag 09.10.17

Så var det allerede mandag igjen. Dagene går så fort!
Denne helgen har vært akkurat som de andre helgen i det siste; fin, men samtidig kjip. Kroppen spiller ikke på lag med meg og jeg merker at det tærer veldig på meg. Det er så mye jeg har lyst til, men jeg får det ikke til. Jeg forstår at det vil ta tid å bli frisk og at små steg er den rette veien å gå, men jeg er såååå lei! Jeg vil bare være vanlig! Jeg vil gjøre de tingene jeg liker å gjøre uten å være redd for- eller bli stoppet av angst. I helgen har jeg latt meg styre av angsten. Jeg har sagt "nei" til ting "friske Helene" vanligvis hadde sagt "ja" med stor J til. Det er så fortvilende. Jeg føler jeg jobber i retning av å bli bedre. Jeg er flink til å ta meg pauser, jeg utfordrer meg selv og jeg er bevisst. Likevel opplever jeg at alt egentlig står på stedet hvil. Jeg blir jo ikke bedre.. Hvor lang tid skal dette ta? Akkurat nå føles alt litt håpløst. 

MEN!.. Jeg skal ikke gi opp. Angsten skal ikke vinne! I morgen har jeg avtalt en lunsjdate med en venninne. En del av meg gleder seg kjempemasse,- mens en annen kvir seg. Jeg vet veldig godt at den delen av meg som kvir seg er styrt av angsten og at jeg må kjempe imot, men det er tøft altså.. Men jeg er fast bestemt på at dette skal jeg klare! Tvi tvi..

                                                       
#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Fredag 06.10.17

Angsten vant ikke i går! Til tross for at kroppen var urolig og litt ekkel, kom jeg meg ut av døren hjemme og på besøk til venninnen min. Ikke bare vant jeg 1-0 over den kontrollerende angsten, men jeg hadde det kjempekjekt i tillegg. For en god følelse! 

I dag har jeg tatt meg en velfortjent "Helene-dag" med fyr i peisen og hekling. Koser meg masse og kjenner at det er kjempegodt å bare slappe ordentlig av. I kveld blir deg kjærestekveld med lasagne og en god film. Gleder meg! Riktig god helg alle sammen!

Jeg kom over denne filmen og ble helt varm inni meg. Ta en titt!

#psykiskhelse #angst #psyk #personlig 

Onsdag 04.10.17

De siste to-tre ukene har jeg stort sett gjort det samme, som egentlig har vært å ikke gjøre noenting. Jeg har ikke orket en drit, men har likevel noen få ganger klart å tvinge meg opp og ut blant folk. Det har ikke vært noen kjekk opplevelse, fordi at det å tvinge seg selv over dørstokken når kroppen skriker NEEI, er verken lett eller behagelig. Det gjør faktisk vondt, og jeg kjenner at jeg blir veldig redd. Off.. Men jeg trodde at dette kanskje var noe som hadde avtatt litt til nå, ettersom at jeg har vært flink og gitt det så mye tid, jeg har jobbet med meg selv og jeg har brukt medisiner noen uker. Men aaaahrg!!! 

I dag har jeg hatt en kjempefin dag og jeg har fått gjort masse. Det har vært en så god følelse å kjenne at man faktisk fungerer litt som menneske after all. MEN! Jeg måtte jo selvfølgelig også oppleve noe kjipt i dag. Hahha, for det kan jo ikke gå en dag uten! :P I kveld fikk jeg en kjempekoselig melding av en god venninne som lurte på om jeg ville komme på kaffe til henne i morgen. Dette er en venninne som vet at jeg sliter litt om dagen, det er en venninne som oppriktig bryr seg og det er en venninne jeg er veldig glad i. Jeg har selvfølgelig kjempelyst å ta en kaffekopp sammen med henne, men for en eller annen grunn sniker angsten seg fram og jeg kjenner at jeg kanskje ikke har så lyst likevel. Wrææl!!! Hvorfor skjer dette heletiden? Jeg er såååå lei!! Og frustrert..

Men angsten skal ikke vinne!! Jeg er fast bestemt på å dra på kaffe til venninnen min i morgen og har bestemt meg for at dette skal jeg klare. Så i kveld har jeg laget nydelige Bergenske Skillingsboller til kaffen i morgen, Nam!

#psykiskhelse #psyk #angst #fuckangst #personlig 

Tirsdag 03.10.2017

Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, så har jeg nok slitt med angst så lenge som jeg kan huske. Som barn var jeg ikke et engstelig barn, og jeg var heller ikke stille eller innesluttet. Jeg var en sprudlende, aktiv, glad og også veldig sta jente. Jeg elsket å leke med andre barn og var ikke redd for å begi meg ut på nye ting. Men som nevnt var jeg også veldig sta. Jeg likte å få ting på min måte og jeg utnevnte ofte meg selv til "sjef" i lek med andre barn. Jeg var likevel en attraktiv lekekamerat og hadde mange gode venner. Som jeg skrev innledningsvis vil jeg ikke beskrive meg selv som et engstelig barn, men jeg hadde likevel ting jeg tenkte på og ting jeg var over gjennomsnittet redd for. Jeg har for eksempel så lenge jeg kan huske vært redd for å spy. Som barn unngikk jeg venner eller andre barn som jeg visste om som nylig hadde hatt omgangssyken eller vært i kontakt med noen som hadde kastet opp. Jeg måtte til en hver tid ha en fluktplan dersom jeg selv måtte kaste opp og om mange var syke på skolen faket jeg at jeg var syk for å slippe å bli smittet. Jeg har aldri vært spesielt plaget med oppkast, så derfor er det liksom litt rart at jeg var,- og fortsatt er så opptatt av- og stresset over oppkast og spying. Jeg var også veldig redd for døden, og det å dø. Jeg ble som barn veldig redd om noen fortalte at de hadde mistet et familiemedlem eller om jeg fikk høre om noen som var alvorlig syk. Som barn opplevde jeg aldri å miste noen som sto meg nær, men likevel ble jeg helt stille og livredd inni meg dersom det ble snakk om døden blant venner eller i skolesammenheng. Jeg husker faktisk at jeg skrev brev til de som sto meg nær og beskrev i disse brevene hvor glad jeg var i disse personene og gjemte brevene under sengen min, bare i tilfelle jeg skulle dø. Jeg tror jeg alltid har vært en person som har vært litt bekymret, og som kanskje har opplevd verden som litt stor og skummel. Jeg har aldri opplevd noe som kunne forklare hvorfor jeg tenkte sånn som barn, men noen er vel kanskje mer sårbar for slike ting en andre? Vi er jo alle forskjellig..

I går var jeg hos Pål, som er psykologen jeg går til. Han har jeg gått uregelmessig til de siste 2 åren og jeg trives veldig godt hos han. Er det noen jeg opplever at ser meg, så må det være han! Når jeg var hos han i går, kom vi innom et tema vi ikke har snakket om før; KONTROLL. Når vi begynte å snakke om det å ha kontroll, gikk det opp et lite lys for meg. Jeg blir faktisk veldig stresset av å ikke ha kontroll. Jeg har ikke ocd og jeg er heller ingen kontrollfreak, men enkelte ting trenger jeg å ha kontroll over. Jeg trenger for eksempel å vite hvor ting er, jeg må alltid ha god tid, jeg liker ikke uventet besøk osv. Jeg må på en måte alltid være forberedt, om det gir mening? For om ting ikke går som jeg har sett for meg, forventet eller planlagt, så er det en liten bryter oppi hodet mitt som slår seg av. Jeg får ikke angstanfall eller noe sånt, men jeg blir ganske stresset. Jeg tror at den knekken jeg opplever nå skyldes et for stort stress i forhold til tap av kontroll ettersom jeg begynte i ny jobb nå i sommer. Jeg har hatt et urealistisk syn på meg selv og forventningene mine har vært urealistiske. Jeg har stresset unødvendig mye og fortrengt følelser for å leve opp til noe som ville vært umulig å få til uansett. Dette har pågått over tid og framprovosert angstanfall og satt spor i både selvtbilde og selvtillit. 

Angst og angstanfall er ikke noe som er nytt for meg, men jeg tror aldri at jeg har vært så "ute" som det jeg er nå. Jeg føler meg absolutt på bedringens vei, men dette er en tidkrevende og lang prosess, og jeg blir nok kanskje aldri heeelt frisk, men forhåpentligvis frisk nok:) 

Er det noen som kanskje kjenner seg litt igjen i noe av dette?

#psykiskhelse #angst #psyk #personlig

Søndag 01.10.17

De siste par ukene har ikke vært så veldig kul. Etter at jeg møtte veggen i midten av september har jeg følt meg veldig mislykket, håpløs og alene. Verdens verste følelser! Det å ikke klare å se et lys i tunnelen er faktisk helt forferdelig. Jeg har ikke opplevd meg selv som deprimert, men å føle seg litt nedstemt tror jeg er helt umulig å unngå når man finner seg i en sånn situasjon. Du har forventninger til deg selv, håp og ønsker.. Men så settes alt på pause - og man aner ikke når eller OM dette noen gang vil gå over! Jævelig.. 

I det siste har jeg vært opptatt av å prøve å eksponere meg litt, i håp om at det skal hjelpe. Jeg prøver for det meste å ta små skritt, men jeg kjenner at jeg har så dårlig tålmodighet. Den personen jeg føler seg som,- og som jeg ønsker å være, blir liksom kvelt av angsten. Jeg er så lei av å oppleve at ingenting virker. Jeg vet at det vil ta tid å bli frisk, men ahhhrg!!! Hvorfor meg? Hvorfor kunne ikke jeg fått noe annet? 

Til tross for at ting enda går litt sakte med meg, har jeg hatt en veldig fin helg. I går hadde vi det årlige skalldyrbordet hos svigers og det var jo som alltids veldig vellykket. Vi koste oss masse med både godt selskap, god mat og vin. Herlig med sånne kvelder! Merket ingenting til angst av noe slag, men jeg merker jo litt bivirkninger av medisinene enda. Den mest plagsomme bivirkningen er at det føles som om hjernen min er i slow-motion. Jeg klarer ikke helt å følge med når flere snakker samtidig og jeg sliter med å få med meg det som faktisk blir sagt. Jeg hører ordene og sånn, men de går liksom ikke inn.. Merkelig følelse, men det går vel snart over..

Noen som kjenner seg igjen?

Må slenge med noen bilder av den gode maten NAM!

  

#psykiskhelse #angst #personlig

Lørdag 30.09.2017

I hvilke situasjoner opplever jeg egentlig angst? Veldig lenge har jeg tenkt på akkurat dette, men uten å tillate meg selv å faktisk gjøre meg bevisst på dette. Jeg har i all for lang tid nektet for- og fortrengt angsten. Jeg har tenkt at hvis jeg bare presser meg gjennom ubehagelige situasjoner og ikke tillater angsten å ta overhånd, så vil den heller ikke kunne plage meg.. Men det har jo vært helt feil! Jeg er helt overbevist om at grunnen til at jeg er så dårlig som jeg er nå, er fordi jeg har fortrengt følelser og ikke lyttet til kroppen min. 

Nå om dagen opplever jeg ganske mye angst. Det føles som om angsten konstant ligger å ulmer, uten at den nødvendigvis alltid slår ut.. Men om jeg beveger meg utenfor komfort-boblen min kan jeg være helt sikker på at angsten kommer. Sånn som ting er akkurat nå kan jeg få angst av det aller meste. Bare det å for eksempel måtte gå på butikken kan stresse meg og framprovosere et angstanfall. Det er så sykt slitsomt! ..og jeg syns det er så utrolig vanskelig å holde motet oppe og være optimistisk, og tenke at jeg snart vil føle meg bedre.. Off altså! 

Jeg er en jente som sliter med dårlig selvtillit og selvbilde, det har jeg gjort siden tidlig i tenårene. Om jeg skulle komme fram til en grunn til hvorfor jeg plages med angst og tidvis depresjon, ville jeg nok foreslått at det kan ha mye å gjøre med selvbildet mitt. Jeg er veldig opptatt av hva andre syns- og tenker om meg, det er viktig for meg å være flink, og bekreftelser er som gull for meg. I situasjoner der jeg føler meg usikker, som for eksempel når jeg møter nye folk eller starter med noe nytt (for eksempel en ny jobb), kjenner jeg at angsten trenger seg på. Angsten kan vise seg i både mild og sterk grad, uten at jeg kan forutsi hvilke hendelser som provoserer til sterk angst- og hvilke som provoserer til mild. Det er nesten som om kroppen spiller russisk rullet med meg.. Veldig ubehagelig! ..og ikke minst kjedelig. Det setter jo en stor stopper for meg, og selvbildet blir jo heller ikke akkurat bedre gjennom opplevelser der man opplever å måtte gi opp og ikke mestre selv de enkleste ting.. 

Haha, kjenner meg veldig igjen med denne te-koppen:P

#psykiskhelse #angst #personlig

Fredag 29.09.17

I går hadde jeg en veldig kjekk dag! Jeg hentet blant annet den helt flonk nye bilen min, en Nissan Leaf Tekna 2017. Det var utrolig gøy og spennende, spesielt siden dette er min helt første egne bil. Veldig fornøyd med den (til tross for at den kanskje ser litt nørd ut foran med lyktene). Slenger med to bilder fra annonsen!      

Etter å ha hentet bilen reiste vi til mamma og min stefar for å feire deres 15års bryllupsdag med vafler og brus. Jeg har verdens beste familie og koste meg masse sammen med dem! Det var utrolig godt å bare le og kose seg sammen med dem. Jeg sliter jo litt med forskjellige bivirkninger enda, og merker for eksempel godt at jeg fort kan dette ut av samtaler og sånt fordi jeg ikke helt klarer å holde følge, men dette til tross satt ingen stopper for en veldig trivelig kveld. Fikk absolutt en pause fra alt av angst og annet kjipt groms. Herlig! 

Fredagen har også vært grei, selv om jeg ikke har gjort så mye. Jeg våknet kvalm i dag og da tenkte jeg jo mitt.. Hater jo sånne morgener! Men til tross for kvalme og en ellers litt rotten kropp satte jeg i gang med husarbeid. Jeg fikk ryddet og vasket huset fra topp til tå, samt laget en god middag til Jørgen kom hjem fra jobb. Veldig fornøyd med det. Jørgen var også glad, og vi hadde en veldig fin kveld sammen! Han er så god han der Jørgen<3

MEN!.. Det skjedde noe litt kjipt på fredagskvelden.. Snakket med en venninne og hun fortalte at sønnen hadde fått omgangssyken. Jeg hater å spy. Jeg er redd for å spy. Jeg blir kvalm av bare å høre ordet spy. Føler jeg må spy selv. Huff altså!! Jeg holder faktisk spyet inni meg framfor å bare få det opp og bli ferdig med det. Jeg har angst for å spy. Om noen spyr rundt meg blir jeg veldig stresset og føler faktisk at jeg bare må komme meg vekk, rømme.. Det er sykt gale! Så i kveld ble jeg jo helt stresset når jeg hørte at omgangssyken var begynt å herje. Jeg er jo livredd for den! Føler meg sykt egoistisk som skriver dette, for det er jo ikke synn på meg, jeg er jo frisk og fin.. Tenk heller på det stakkars barnet! Men ja, nei.. Spying sliter jeg faktisk sånn seriøst med.. Tenk at noe så teit kan ha så stor påvirkning på meg.. Men så er vi jo alle forskjellige, hehe. Kanskje noen kjenner seg igjen? 

#psykiskhelse #angst #personlig

Onsdag 27.09.17

I dag våknet jeg med angst og hadde lyst til å bare krype inn i min egen lille boble og bli der så lenge som mulig. La ytterdøren forbli låst og gjemme meg under et pledd i sofaen med noe hjernedødt på tv. Det er sykt ubehagelig å våkne på den måten, og hele dagen er liksom allerede ødelagt. Kroppen skjelver, hjertet hamrer, tankene løper løpsk og man vil bare gjemme seg bort. Allerede før jeg hadde stått opp fra sengen hadde jeg bestemt meg for at "I dag avlyser jeg alle avtaler og gjemmer meg hjemme. Helt alene. Jeg vil ikke se folk!", men den gang ei. Jeg bestemte meg for at i dag skulle jeg utfordre meg selv. Jeg vil ikke at angsten skal definere eller sette grenser for meg, og om jeg skal klare å jobbe i retning av å "ta over" meg selv igjen, må jeg faktisk også jobbe for det. Til tross for at hele meg skrek "Bli hjemme!!!", stelte jeg meg og satt meg i bilen for å besøke en venninne. I bilen på vei til henne var jeg så kvalm at jeg trodde jeg måtte stoppe for å spy, men jeg kom meg helskinnet fram.. Og vet dere....... Jeg hadde det utrolig kjekt fra jeg kom til jeg gikk! Jeg koste meg ordentlig. Åherregud så godt det var!! På vei hjem igjen stoppet jeg på butikken og kjøpte noe godt til middag for å gjøre Jørgen glad, og i ettermiddag vasket jeg bilen min. Veldig stolt over meg selv som har fått gjort så masse i dag. Jeg har kommet meg ut av huset og jeg har vunnet en liten seier over angsten i dag. Det føles veldig godt! 

Tirsdag 26.09.17

Når jeg leser gjennom innleggene jeg har skrevet så langt, ser jeg at jeg legger stor vekt på det som er negativt og vondt framfor å fokusere på hvordan jeg kan hjelpe meg selv og komme meg ut av dette mørket. Løsningene kan være mange, og jeg burde begynne å prøve dem ut! Jeg burde prøve å utfordre meg selv litt mer! Jeg bør slutte og tillate de negative tankene å regjere og jeg må utfordre angsten og komme meg mer ut av huset. Dette kan jo virke som noe jeg skal kunne få fint til hvis jeg bare går inn for det, men shit altså.. Jeg kjenner at jeg ikke vil. Eller ikke at jeg ikke vil. Men at jeg ikke orker! Jeg har ingen energi, ingen lyst. Egentlig vil jeg bare at noen skal ta litt over for meg. En liten stund.. Alt virker bare så mye, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. For mange ville det kanskje sagt seg selv, men jeg tenker ikke klart for tiden. Jeg trenger hjelp til å se og forstå hva jeg bør gjøre. Heldigvis skal jeg snart til psykologen min, Pål.. Det ser jeg fram til! 

Mandag 25.09.17

Off, jeg føler meg helt drit! Det føles som om kroppen min er full av gift. Bivirkningene er supersterk og jeg føler meg ikke som meg lenger. Jeg er helt ute å kjører.. Alt har liksom bare blitt verre. Mye verre! Jeg vil ikke ha det sånn som dette. Jeg vet som jeg har skrevet før at man blir dårlig av medisinene, men faen altså. Så dårlig?

I dag måtte jeg krype til korset å ta kontakt med psykologen min, Pål, fordi jeg føler meg så elendig. Pål er veldig god å ha, men i dag anbefalte han meg å utvide sykemeldingen min. Det føles så fælt å få en sånn beskjed. Jeg har så lyst å bli ferdig med dette. Frisk! ..men det kan virke som at en friskemelding er lenger borte enn hva jeg hadde håpet og ønsket. Jeg føler meg så mislykket. Jeg er et menneske som ikke virker. 

Og tenk så skuffet de rundt meg kommer til å bli når de får høre at jeg har blitt sykemeldt videre. Ingen kommer til å si til meg at de syns det er dumt eller at de blir skuffet, men jeg vet at de vil tenke det og jeg vet at de kanskje vil snakke om det mens jeg ikke er til stedet. Og tenk de på jobben.. de må jo tenke sitt. 25år og sykemeldt for angst. Det lover jo ikke godt for årene som kommer.. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg klarte å være den jeg egentlig er. At jeg kunne sagt til meg selv at angsten ikke er farlig og at den ikke skal få ha kontroll på mitt liv, men det er ikke så lett. Jeg vet faktisk ikke om det går an? Føler meg helt hjelpesløs.

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
Helene

Helene

25, Bergen

Velkommen til min blogg,- som for meg fungerer som en dagbok. Dette er et sted hvor jeg fritt vil lufte mine tanker og reflektere rundt hvordan det er å være akkurat meg. Jeg sliter med angst og vil skrive en del om min vei gjennom utfordringene som følger med dette. Jeg skriver mest for min egen del, men tar gjerne imot andres tanker, refleksjoner, opplevelser osv. Klem<3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker