Onsdag 18.10.17

Så var onsdagen her, og den hadde jeg jo gledet meg til!
I dag var planen å besøke jobben og delta på et avdelingsmøte. Endelig skulle jeg ta steget og se igjen kollegene mine og kanskje til og med føle meg litt nyttig - men jeg klarte ikke å gå. Ikke fordi jeg ikke ville, men fordi det ble for mye. Jeg er rett og slett ikke klar enda. Det å besøke jobben kan kanskje for mange virke som et lite steg, men i dag ble dette et for stort steg for meg. Jeg kjente angsten bygde seg opp, og jeg måtte melde avbud. I grunn er jeg ikke så overrasket over at dette skjedde, fordi dagen i går gikk med til mye kverning rundt hvordan dagen i dag skulle gå. Jeg vet veldig godt at kverning ikke er bra, men det er ikke så lett å la være - det går liksom helt av seg selv og jeg klarer sjeldent å stoppe det. Jeg har en stor frykt for å ikke være god nok, flink nok, snill nok, smart nok, fin nok osv. Og i går tenkte jeg på alt som kunne gå galt, alt som kunne skje og det endte i at kroppen slo seg vrang. Allerede før jeg la meg i går kveld visste jeg at jeg ikke kom til å dra på møtet - det kom aldri til å skje! Det er så drit å ha det sånn, være sånn.. Jeg vil jo så gjerne, men jeg hindrer og saboterer meg selv med tankene mine. .. og når angsten melder sin ankomst og det blir fysisk ubehag i tillegg.. nei, da kan jeg bare glemme det. Kommer jeg noen gang til å bli frisk fra dette? 

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Tirsdag 17.10.17

Status meg meg for tiden?
Jo, det går faktisk bra! Jeg føler at jeg sakte men sikkert er på vei i riktig retning. Den angsten som har ligget å ulmet i kroppen har roet seg veldig og bivirkningene av medisinene har begynt å avta. Jeg kjenner meg lettere og føler jeg begynner å få kontroll over meg selv igjen. Jeg blir ikke dårlig i tide og utide og kjenner at jeg mestrer- og får til mer. God følelse! Jeg håper at det fortsetter sånn. 

I morgen har jeg planer om å dra innom jobben på avdelingsmøtet som skal holdes der. Håper jeg klarer det! Jeg har en liten følelse av at det kanskje er litt tidlig enda. Jeg føler meg ikke helt klar, men jeg har veldig, veldig lyst. Jeg vet ikke om det lureste er å vente litt enda, eller om jeg bare burde hoppe i det. Det beste jeg kan gjøre er kanskje å ikke tenke så mye på det i dag, men heller se det litt an i morgen og vurdere det utifra hvordan jeg føler meg da. Jeg tror det er veldig viktig å ikke presse seg selv for mye, samtidig som det er bra med litt utfordringer. Jeg er veldig spent på morgendagen! Tvi tvi

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Søndag 15.10.17

Denne helgen har det skjedd noe veldig kjekt - Jeg har begynt å føle meg bedre!!
Jeg merket det først på fredag ved at humøret mitt var så godt. Jeg hadde liksom en energi og lyst som jeg ikke har kjent på lenge. Først ble jeg nesten litt redd, fordi jeg opplevde denne gode følelsen som nesten litt for overveldende, om det gir mening? Haha! :-P Men denne følelsen har altså holdt seg jevn gjennom hele helgen og jeg føler meg helt kjempebra! Håper dette er starten på noe veldig bra!

Ellers har jeg hatt en kjempefin helg med blant annet en sviptur til Oslo sammen med Jørgen for å hente den nye bilen hans. Jeg var litt stresset på denne turen i forkant, men det trengte jeg jo absolutt ikke - fordi turen var både vellykket og kjekk. Vi hadde det helt supert! Håper jeg kan lære litt av sånne gode erfaringer, slik at jeg kan unngå å stresse meg selv opp unødvendig.. 

En annen veldig bra ting jeg har gjort denne helgen var at jeg tok meg en tur innom jobben​. Det var riktignok ingen andre der, men dette var likevel noe veldig stort for meg å gjøre. Jeg har kvidd meg lenge for å reise innom jobben fordi jeg har så ferskt i minnet hva som skjedde sist jeg var der.. Sist jeg var på jobb hadde jeg jo det kraftigste angstanfallet jeg noengang har kjent! Dette vet jeg at jeg har hatt en frykt for at skal skje igjen, derfor har jeg lenge utsatt å kjøre innom- eller bare forbi jobben.. men i dag mannet jeg meg opp og tok steget. Jeg besøkte jobben, og er SÅÅ stolt over meg selv. Ikke at jeg forventer applaus og en medalje for denne prestasjonen, men dette var faktisk en stor seier for meg. Jeg klarte noe som jeg veldig lenge har unngått for alt det har vært verd, fordi jeg har vært redd - men i dag klarte jeg det. Hurra for det!

Håper dere alle har hatt en kjempefin helg og at uken som kommer blir like så! 

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Lørdag 14.10.17

I dag skal vi fly til Oslo for å hente en bil Jørgen har kjøpt seg. En kjempekul Golf GTE! Vi skal ikke ha noen overnatting i Oslo, men kjøre på direkten tilbake til Bergen. Jeg pleier å like at det skjer litt rundt meg, og sånne litt spontane turer som dette er toppen! ..men akkurat nå er jeg litt skjelven. Jeg bekymrer meg egentlig ikke for noe i forhold til turen, men likevel skjelver jeg i knærne, magen knyter seg og jeg bekymrer meg for alt! Jeg vet at dette skyldes uroen jeg har i kroppen og at det ikke er noe reelt galt med meg. Jeg må egentlig bare prøve å ignorere frykten jeg har og prøve å kose meg. For dette blir jo en kjekk tur. Jeg vet jo at det blir kjempegøy! Håper kroppen snart roer seg og at jeg kan innta tigerstaden med stil og ikke som et nervevrak. Haha! Jo, jeg må fikse dette. Tvi tvi 

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Fredag 13.10.17

I det siste har jeg hatt mye dårlig samvittighet, og det for absolutt alt og ingenting. 
Det er så mye jeg har lyst til å gjøre og så mye jeg burde gjøre, men ofte får jeg ikke gjort noe av det. Ikke fordi jeg ikke ønsker å gjennomføre disse tingene, men fordi jeg rett og slett ikke strekker til akkurat nå. Dette er fortvilende og jeg merker at jeg tar det utover meg selv. Jeg klandrer meg selv og har tanker som mange ganger kan være urimelig hard og negativ. Jeg har et bilde av hvordan jeg ser på meg selv som person og akkurat nå er jeg ikke den personen i det heletatt. Det er både tøft og vanskelig å akseptere! Enn så lenge har jeg presset denne personen fram på samme måte som du presser fram den siste dråpen av tannkrem på en egentlig tom tannkremtube. Jeg har tvunget det fram, men egentlig helt forgjeves. Jeg er faktisk nøtt for å gi meg selv litt slekk og spillerom. Jeg må akseptere at jeg er den jeg er og jeg må forstå at det er greit. Sånn som det er nå er jeg min egen største fiende og om jeg fortsetter sånn når jeg ikke særlig langt.. 

Noen som kan kjenne seg igjen i noe av dette? 
                           
#psykiskhelse #psyk #angst #personlig
 

Torsdag 12.10.17

I dag startet jeg dagen med en kaffekopp i bilen, på vei til psykologen min, Pål. Pål er helt fantastisk. Han er så flink og han får meg alltid til å føle meg så mye lettere. Første gang jeg skulle til Pål husker jeg at jeg var ganske skeptisk og tenkte at "Shit! Har jeg blitt så syk..??", men det å gå til en psykolog innimellom tror jeg er noe av det lureste man kan gjøre, uansett psyke!

Etter timen hos Pål ble det klart at jeg trenger litt mer tid enn hva jeg først hadde sett for meg for å bli frisk. Pål mente at jeg sannsynligvis burde sykemeldes fram til over nyttår. Det er lenge, men jeg tror faktisk også at det er akkurat det jeg trenger. Tid. Jeg begynner selvfølgelig i jobb tidligere hvis jeg er klar for det, men det er veldig godt å føle at jeg har tid til å bli ordentlig frisk og ikke trenger å presse meg ut i arbeid for tidlig. Arbeidsplassen min er også veldig støttende oppi denne situasjonen, og det er jeg veldig tanknemlig for! 

Men hjemme kunne det nok gått litt bedre.. Jeg merker at Jørgen er sliten, og det forstår jeg! Det kan ikke være lett å måtte leve med en som meg akkurat nå. Det kan nok bli litt mye.. Ikke fordi jeg snakker så mye om "stakkars meg", men fordi jeg isolerer meg og er nedstemt. Å komme hjem fra jobb til et ansikt som henger og slenger langt ned på skuldrene kan ikke være kjekt for han - ihvertfall ikke i lengden! Og jeg sier jo mye "nei" til ting for tiden også. Ting jeg egentlig liker. Ting som kunne fått både meg og Jørgen til å smile. Jeg håper Jørgen holder ut med meg igjennom alt dette! Jeg er så glad i han<3

#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Onsdag 11.10.17

Status med meg for tiden? 
Kunne ønske jeg kunne si at status var at formen var på vei opp og fram, og at jeg kjenner meg bedre for hver dag som går. Meen, nei.. Det er dessverre ikke tilfellet. Jeg kjenner at jeg gir mer og mer inn for angsten og at den holder på å få overtaket på meg... 

Ting jeg egentlig liker veldig godt har blitt til ting jeg unngår. Ikke fordi jeg vil unngå dem, men fordi jeg ikke klarer å stå i mot. Jeg elsker å være sosial og i sving med forskjellige ting, men for tiden vil jeg bare isolere meg. Eller.. jeg vil det ikke, men jeg gjør det. Jeg er så sliten.. jeg klarer ikke kjempe imot akkurat nå. I dag har jeg avlyst flere avtaler jeg har hatt for denne uken og jeg kjenner en stor skyldfølelse for dette. Jeg vet at jeg ikke trenger å ha dårlig samvittighet, fordi de rundt meg forstår veldig godt at jeg ikke er helt frisk for tiden, og jeg vet også at det viktigste jeg kan gjøre akkurat nå er å høre på hva kroppen min forteller meg ... men jeg syns det er så vanskelig. Alt dette er bare blitt så dumt. Ødeleggende.. Jeg vet det ikke hjelper å si det hele tiden, men jeg er så lei! Dette er ikke sånn jeg egentlig er!

I tillegg sliter jeg enda sykt mye med bivirkninger av medisinene. Jeg har mye småplager som blant annet hodepine, kvalme, svimmelhet, tretthet, munntørrhet osv. Men det aller verste er egentlig at hukommelsen spiller meg flere puss. Jeg glemmer alt mulig og jeg klarer ikke helt å skille mellom hva jeg har drømt og hva jeg faktisk har opplevd i det siste. Veldig ekkelt! 

Hahha, kjenner jeg føler jeg klager sykt mye, men gosh det er litt godt også. Å bare få det ut liksom..

                                    
#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Mandag 09.10.17

Så var det allerede mandag igjen. Dagene går så fort!
Denne helgen har vært akkurat som de andre helgen i det siste; fin, men samtidig kjip. Kroppen spiller ikke på lag med meg og jeg merker at det tærer veldig på meg. Det er så mye jeg har lyst til, men jeg får det ikke til. Jeg forstår at det vil ta tid å bli frisk og at små steg er den rette veien å gå, men jeg er såååå lei! Jeg vil bare være vanlig! Jeg vil gjøre de tingene jeg liker å gjøre uten å være redd for- eller bli stoppet av angst. I helgen har jeg latt meg styre av angsten. Jeg har sagt "nei" til ting "friske Helene" vanligvis hadde sagt "ja" med stor J til. Det er så fortvilende. Jeg føler jeg jobber i retning av å bli bedre. Jeg er flink til å ta meg pauser, jeg utfordrer meg selv og jeg er bevisst. Likevel opplever jeg at alt egentlig står på stedet hvil. Jeg blir jo ikke bedre.. Hvor lang tid skal dette ta? Akkurat nå føles alt litt håpløst. 

MEN!.. Jeg skal ikke gi opp. Angsten skal ikke vinne! I morgen har jeg avtalt en lunsjdate med en venninne. En del av meg gleder seg kjempemasse,- mens en annen kvir seg. Jeg vet veldig godt at den delen av meg som kvir seg er styrt av angsten og at jeg må kjempe imot, men det er tøft altså.. Men jeg er fast bestemt på at dette skal jeg klare! Tvi tvi..

                                                       
#psykiskhelse #psyk #angst #personlig

Fredag 06.10.17

Angsten vant ikke i går! Til tross for at kroppen var urolig og litt ekkel, kom jeg meg ut av døren hjemme og på besøk til venninnen min. Ikke bare vant jeg 1-0 over den kontrollerende angsten, men jeg hadde det kjempekjekt i tillegg. For en god følelse! 

I dag har jeg tatt meg en velfortjent "Helene-dag" med fyr i peisen og hekling. Koser meg masse og kjenner at det er kjempegodt å bare slappe ordentlig av. I kveld blir deg kjærestekveld med lasagne og en god film. Gleder meg! Riktig god helg alle sammen!

Jeg kom over denne filmen og ble helt varm inni meg. Ta en titt!

#psykiskhelse #angst #psyk #personlig 

Onsdag 04.10.17

De siste to-tre ukene har jeg stort sett gjort det samme, som egentlig har vært å ikke gjøre noenting. Jeg har ikke orket en drit, men har likevel noen få ganger klart å tvinge meg opp og ut blant folk. Det har ikke vært noen kjekk opplevelse, fordi at det å tvinge seg selv over dørstokken når kroppen skriker NEEI, er verken lett eller behagelig. Det gjør faktisk vondt, og jeg kjenner at jeg blir veldig redd. Off.. Men jeg trodde at dette kanskje var noe som hadde avtatt litt til nå, ettersom at jeg har vært flink og gitt det så mye tid, jeg har jobbet med meg selv og jeg har brukt medisiner noen uker. Men aaaahrg!!! 

I dag har jeg hatt en kjempefin dag og jeg har fått gjort masse. Det har vært en så god følelse å kjenne at man faktisk fungerer litt som menneske after all. MEN! Jeg måtte jo selvfølgelig også oppleve noe kjipt i dag. Hahha, for det kan jo ikke gå en dag uten! :P I kveld fikk jeg en kjempekoselig melding av en god venninne som lurte på om jeg ville komme på kaffe til henne i morgen. Dette er en venninne som vet at jeg sliter litt om dagen, det er en venninne som oppriktig bryr seg og det er en venninne jeg er veldig glad i. Jeg har selvfølgelig kjempelyst å ta en kaffekopp sammen med henne, men for en eller annen grunn sniker angsten seg fram og jeg kjenner at jeg kanskje ikke har så lyst likevel. Wrææl!!! Hvorfor skjer dette heletiden? Jeg er såååå lei!! Og frustrert..

Men angsten skal ikke vinne!! Jeg er fast bestemt på å dra på kaffe til venninnen min i morgen og har bestemt meg for at dette skal jeg klare. Så i kveld har jeg laget nydelige Bergenske Skillingsboller til kaffen i morgen, Nam!

#psykiskhelse #psyk #angst #fuckangst #personlig 

Tirsdag 03.10.2017

Hvis jeg skal være helt ærlig med meg selv, så har jeg nok slitt med angst så lenge som jeg kan huske. Som barn var jeg ikke et engstelig barn, og jeg var heller ikke stille eller innesluttet. Jeg var en sprudlende, aktiv, glad og også veldig sta jente. Jeg elsket å leke med andre barn og var ikke redd for å begi meg ut på nye ting. Men som nevnt var jeg også veldig sta. Jeg likte å få ting på min måte og jeg utnevnte ofte meg selv til "sjef" i lek med andre barn. Jeg var likevel en attraktiv lekekamerat og hadde mange gode venner. Som jeg skrev innledningsvis vil jeg ikke beskrive meg selv som et engstelig barn, men jeg hadde likevel ting jeg tenkte på og ting jeg var over gjennomsnittet redd for. Jeg har for eksempel så lenge jeg kan huske vært redd for å spy. Som barn unngikk jeg venner eller andre barn som jeg visste om som nylig hadde hatt omgangssyken eller vært i kontakt med noen som hadde kastet opp. Jeg måtte til en hver tid ha en fluktplan dersom jeg selv måtte kaste opp og om mange var syke på skolen faket jeg at jeg var syk for å slippe å bli smittet. Jeg har aldri vært spesielt plaget med oppkast, så derfor er det liksom litt rart at jeg var,- og fortsatt er så opptatt av- og stresset over oppkast og spying. Jeg var også veldig redd for døden, og det å dø. Jeg ble som barn veldig redd om noen fortalte at de hadde mistet et familiemedlem eller om jeg fikk høre om noen som var alvorlig syk. Som barn opplevde jeg aldri å miste noen som sto meg nær, men likevel ble jeg helt stille og livredd inni meg dersom det ble snakk om døden blant venner eller i skolesammenheng. Jeg husker faktisk at jeg skrev brev til de som sto meg nær og beskrev i disse brevene hvor glad jeg var i disse personene og gjemte brevene under sengen min, bare i tilfelle jeg skulle dø. Jeg tror jeg alltid har vært en person som har vært litt bekymret, og som kanskje har opplevd verden som litt stor og skummel. Jeg har aldri opplevd noe som kunne forklare hvorfor jeg tenkte sånn som barn, men noen er vel kanskje mer sårbar for slike ting en andre? Vi er jo alle forskjellig..

I går var jeg hos Pål, som er psykologen jeg går til. Han har jeg gått uregelmessig til de siste 2 åren og jeg trives veldig godt hos han. Er det noen jeg opplever at ser meg, så må det være han! Når jeg var hos han i går, kom vi innom et tema vi ikke har snakket om før; KONTROLL. Når vi begynte å snakke om det å ha kontroll, gikk det opp et lite lys for meg. Jeg blir faktisk veldig stresset av å ikke ha kontroll. Jeg har ikke ocd og jeg er heller ingen kontrollfreak, men enkelte ting trenger jeg å ha kontroll over. Jeg trenger for eksempel å vite hvor ting er, jeg må alltid ha god tid, jeg liker ikke uventet besøk osv. Jeg må på en måte alltid være forberedt, om det gir mening? For om ting ikke går som jeg har sett for meg, forventet eller planlagt, så er det en liten bryter oppi hodet mitt som slår seg av. Jeg får ikke angstanfall eller noe sånt, men jeg blir ganske stresset. Jeg tror at den knekken jeg opplever nå skyldes et for stort stress i forhold til tap av kontroll ettersom jeg begynte i ny jobb nå i sommer. Jeg har hatt et urealistisk syn på meg selv og forventningene mine har vært urealistiske. Jeg har stresset unødvendig mye og fortrengt følelser for å leve opp til noe som ville vært umulig å få til uansett. Dette har pågått over tid og framprovosert angstanfall og satt spor i både selvtbilde og selvtillit. 

Angst og angstanfall er ikke noe som er nytt for meg, men jeg tror aldri at jeg har vært så "ute" som det jeg er nå. Jeg føler meg absolutt på bedringens vei, men dette er en tidkrevende og lang prosess, og jeg blir nok kanskje aldri heeelt frisk, men forhåpentligvis frisk nok:) 

Er det noen som kanskje kjenner seg litt igjen i noe av dette?

#psykiskhelse #angst #psyk #personlig

Søndag 01.10.17

De siste par ukene har ikke vært så veldig kul. Etter at jeg møtte veggen i midten av september har jeg følt meg veldig mislykket, håpløs og alene. Verdens verste følelser! Det å ikke klare å se et lys i tunnelen er faktisk helt forferdelig. Jeg har ikke opplevd meg selv som deprimert, men å føle seg litt nedstemt tror jeg er helt umulig å unngå når man finner seg i en sånn situasjon. Du har forventninger til deg selv, håp og ønsker.. Men så settes alt på pause - og man aner ikke når eller OM dette noen gang vil gå over! Jævelig.. 

I det siste har jeg vært opptatt av å prøve å eksponere meg litt, i håp om at det skal hjelpe. Jeg prøver for det meste å ta små skritt, men jeg kjenner at jeg har så dårlig tålmodighet. Den personen jeg føler seg som,- og som jeg ønsker å være, blir liksom kvelt av angsten. Jeg er så lei av å oppleve at ingenting virker. Jeg vet at det vil ta tid å bli frisk, men ahhhrg!!! Hvorfor meg? Hvorfor kunne ikke jeg fått noe annet? 

Til tross for at ting enda går litt sakte med meg, har jeg hatt en veldig fin helg. I går hadde vi det årlige skalldyrbordet hos svigers og det var jo som alltids veldig vellykket. Vi koste oss masse med både godt selskap, god mat og vin. Herlig med sånne kvelder! Merket ingenting til angst av noe slag, men jeg merker jo litt bivirkninger av medisinene enda. Den mest plagsomme bivirkningen er at det føles som om hjernen min er i slow-motion. Jeg klarer ikke helt å følge med når flere snakker samtidig og jeg sliter med å få med meg det som faktisk blir sagt. Jeg hører ordene og sånn, men de går liksom ikke inn.. Merkelig følelse, men det går vel snart over..

Noen som kjenner seg igjen?

Må slenge med noen bilder av den gode maten NAM!

  

#psykiskhelse #angst #personlig

Lørdag 30.09.2017

I hvilke situasjoner opplever jeg egentlig angst? Veldig lenge har jeg tenkt på akkurat dette, men uten å tillate meg selv å faktisk gjøre meg bevisst på dette. Jeg har i all for lang tid nektet for- og fortrengt angsten. Jeg har tenkt at hvis jeg bare presser meg gjennom ubehagelige situasjoner og ikke tillater angsten å ta overhånd, så vil den heller ikke kunne plage meg.. Men det har jo vært helt feil! Jeg er helt overbevist om at grunnen til at jeg er så dårlig som jeg er nå, er fordi jeg har fortrengt følelser og ikke lyttet til kroppen min. 

Nå om dagen opplever jeg ganske mye angst. Det føles som om angsten konstant ligger å ulmer, uten at den nødvendigvis alltid slår ut.. Men om jeg beveger meg utenfor komfort-boblen min kan jeg være helt sikker på at angsten kommer. Sånn som ting er akkurat nå kan jeg få angst av det aller meste. Bare det å for eksempel måtte gå på butikken kan stresse meg og framprovosere et angstanfall. Det er så sykt slitsomt! ..og jeg syns det er så utrolig vanskelig å holde motet oppe og være optimistisk, og tenke at jeg snart vil føle meg bedre.. Off altså! 

Jeg er en jente som sliter med dårlig selvtillit og selvbilde, det har jeg gjort siden tidlig i tenårene. Om jeg skulle komme fram til en grunn til hvorfor jeg plages med angst og tidvis depresjon, ville jeg nok foreslått at det kan ha mye å gjøre med selvbildet mitt. Jeg er veldig opptatt av hva andre syns- og tenker om meg, det er viktig for meg å være flink, og bekreftelser er som gull for meg. I situasjoner der jeg føler meg usikker, som for eksempel når jeg møter nye folk eller starter med noe nytt (for eksempel en ny jobb), kjenner jeg at angsten trenger seg på. Angsten kan vise seg i både mild og sterk grad, uten at jeg kan forutsi hvilke hendelser som provoserer til sterk angst- og hvilke som provoserer til mild. Det er nesten som om kroppen spiller russisk rullet med meg.. Veldig ubehagelig! ..og ikke minst kjedelig. Det setter jo en stor stopper for meg, og selvbildet blir jo heller ikke akkurat bedre gjennom opplevelser der man opplever å måtte gi opp og ikke mestre selv de enkleste ting.. 

Haha, kjenner meg veldig igjen med denne te-koppen:P

#psykiskhelse #angst #personlig

Fredag 29.09.17

I går hadde jeg en veldig kjekk dag! Jeg hentet blant annet den helt flonk nye bilen min, en Nissan Leaf Tekna 2017. Det var utrolig gøy og spennende, spesielt siden dette er min helt første egne bil. Veldig fornøyd med den (til tross for at den kanskje ser litt nørd ut foran med lyktene). Slenger med to bilder fra annonsen!      

Etter å ha hentet bilen reiste vi til mamma og min stefar for å feire deres 15års bryllupsdag med vafler og brus. Jeg har verdens beste familie og koste meg masse sammen med dem! Det var utrolig godt å bare le og kose seg sammen med dem. Jeg sliter jo litt med forskjellige bivirkninger enda, og merker for eksempel godt at jeg fort kan dette ut av samtaler og sånt fordi jeg ikke helt klarer å holde følge, men dette til tross satt ingen stopper for en veldig trivelig kveld. Fikk absolutt en pause fra alt av angst og annet kjipt groms. Herlig! 

Fredagen har også vært grei, selv om jeg ikke har gjort så mye. Jeg våknet kvalm i dag og da tenkte jeg jo mitt.. Hater jo sånne morgener! Men til tross for kvalme og en ellers litt rotten kropp satte jeg i gang med husarbeid. Jeg fikk ryddet og vasket huset fra topp til tå, samt laget en god middag til Jørgen kom hjem fra jobb. Veldig fornøyd med det. Jørgen var også glad, og vi hadde en veldig fin kveld sammen! Han er så god han der Jørgen<3

MEN!.. Det skjedde noe litt kjipt på fredagskvelden.. Snakket med en venninne og hun fortalte at sønnen hadde fått omgangssyken. Jeg hater å spy. Jeg er redd for å spy. Jeg blir kvalm av bare å høre ordet spy. Føler jeg må spy selv. Huff altså!! Jeg holder faktisk spyet inni meg framfor å bare få det opp og bli ferdig med det. Jeg har angst for å spy. Om noen spyr rundt meg blir jeg veldig stresset og føler faktisk at jeg bare må komme meg vekk, rømme.. Det er sykt gale! Så i kveld ble jeg jo helt stresset når jeg hørte at omgangssyken var begynt å herje. Jeg er jo livredd for den! Føler meg sykt egoistisk som skriver dette, for det er jo ikke synn på meg, jeg er jo frisk og fin.. Tenk heller på det stakkars barnet! Men ja, nei.. Spying sliter jeg faktisk sånn seriøst med.. Tenk at noe så teit kan ha så stor påvirkning på meg.. Men så er vi jo alle forskjellige, hehe. Kanskje noen kjenner seg igjen? 

#psykiskhelse #angst #personlig

Onsdag 27.09.17

I dag våknet jeg med angst og hadde lyst til å bare krype inn i min egen lille boble og bli der så lenge som mulig. La ytterdøren forbli låst og gjemme meg under et pledd i sofaen med noe hjernedødt på tv. Det er sykt ubehagelig å våkne på den måten, og hele dagen er liksom allerede ødelagt. Kroppen skjelver, hjertet hamrer, tankene løper løpsk og man vil bare gjemme seg bort. Allerede før jeg hadde stått opp fra sengen hadde jeg bestemt meg for at "I dag avlyser jeg alle avtaler og gjemmer meg hjemme. Helt alene. Jeg vil ikke se folk!", men den gang ei. Jeg bestemte meg for at i dag skulle jeg utfordre meg selv. Jeg vil ikke at angsten skal definere eller sette grenser for meg, og om jeg skal klare å jobbe i retning av å "ta over" meg selv igjen, må jeg faktisk også jobbe for det. Til tross for at hele meg skrek "Bli hjemme!!!", stelte jeg meg og satt meg i bilen for å besøke en venninne. I bilen på vei til henne var jeg så kvalm at jeg trodde jeg måtte stoppe for å spy, men jeg kom meg helskinnet fram.. Og vet dere....... Jeg hadde det utrolig kjekt fra jeg kom til jeg gikk! Jeg koste meg ordentlig. Åherregud så godt det var!! På vei hjem igjen stoppet jeg på butikken og kjøpte noe godt til middag for å gjøre Jørgen glad, og i ettermiddag vasket jeg bilen min. Veldig stolt over meg selv som har fått gjort så masse i dag. Jeg har kommet meg ut av huset og jeg har vunnet en liten seier over angsten i dag. Det føles veldig godt! 

Tirsdag 26.09.17

Når jeg leser gjennom innleggene jeg har skrevet så langt, ser jeg at jeg legger stor vekt på det som er negativt og vondt framfor å fokusere på hvordan jeg kan hjelpe meg selv og komme meg ut av dette mørket. Løsningene kan være mange, og jeg burde begynne å prøve dem ut! Jeg burde prøve å utfordre meg selv litt mer! Jeg bør slutte og tillate de negative tankene å regjere og jeg må utfordre angsten og komme meg mer ut av huset. Dette kan jo virke som noe jeg skal kunne få fint til hvis jeg bare går inn for det, men shit altså.. Jeg kjenner at jeg ikke vil. Eller ikke at jeg ikke vil. Men at jeg ikke orker! Jeg har ingen energi, ingen lyst. Egentlig vil jeg bare at noen skal ta litt over for meg. En liten stund.. Alt virker bare så mye, og jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. For mange ville det kanskje sagt seg selv, men jeg tenker ikke klart for tiden. Jeg trenger hjelp til å se og forstå hva jeg bør gjøre. Heldigvis skal jeg snart til psykologen min, Pål.. Det ser jeg fram til! 

Mandag 25.09.17

Off, jeg føler meg helt drit! Det føles som om kroppen min er full av gift. Bivirkningene er supersterk og jeg føler meg ikke som meg lenger. Jeg er helt ute å kjører.. Alt har liksom bare blitt verre. Mye verre! Jeg vil ikke ha det sånn som dette. Jeg vet som jeg har skrevet før at man blir dårlig av medisinene, men faen altså. Så dårlig?

I dag måtte jeg krype til korset å ta kontakt med psykologen min, Pål, fordi jeg føler meg så elendig. Pål er veldig god å ha, men i dag anbefalte han meg å utvide sykemeldingen min. Det føles så fælt å få en sånn beskjed. Jeg har så lyst å bli ferdig med dette. Frisk! ..men det kan virke som at en friskemelding er lenger borte enn hva jeg hadde håpet og ønsket. Jeg føler meg så mislykket. Jeg er et menneske som ikke virker. 

Og tenk så skuffet de rundt meg kommer til å bli når de får høre at jeg har blitt sykemeldt videre. Ingen kommer til å si til meg at de syns det er dumt eller at de blir skuffet, men jeg vet at de vil tenke det og jeg vet at de kanskje vil snakke om det mens jeg ikke er til stedet. Og tenk de på jobben.. de må jo tenke sitt. 25år og sykemeldt for angst. Det lover jo ikke godt for årene som kommer.. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg klarte å være den jeg egentlig er. At jeg kunne sagt til meg selv at angsten ikke er farlig og at den ikke skal få ha kontroll på mitt liv, men det er ikke så lett. Jeg vet faktisk ikke om det går an? Føler meg helt hjelpesløs.

Søndag 24.09.17

Denne helgen har på mange måter vært fin. Jeg har tilbrakt mye tid sammen med familien og kommet meg en del ut av huset. Det har vært veldig godt! ..men ikke gratis. Det føles som om jeg befinner meg i en "slow-motion fase" der hele verden fyker forbi, og jeg rekker ikke få med meg halvparten av det som skjer. Jeg føler meg ikke som meg selv og jeg føler ikke at jeg har blitt noe bedre den siste tiden, men heller at jeg har blitt verre. Bivirkningene er sterke og ubehagelige, og angsten kommer for de minste ting. Jeg har klart å kose meg i helgen, men jeg har til en hver tid følt meg uvel og redd. Jeg får liksom ingen pause og det er kjempe slitsomt! Jeg føler jeg kan være ærlig med mine nærmeste, men merker fremdeles at jeg gang på gang setter opp en fasade og sier at ting går greit selv om ting absolutt ikke går greit. Jeg er redd for å plage- og trøtne andre med "klagingen" og vondtene mine, samtidig som jeg er drittlei av å hele tiden være "den syke".

Den største bekymringen min akkurat nå er jobben. Jeg er redd for at det skal ta lang tid før jeg er tilbake og at jeg med det kan komme i vansker. De på jobben trenger meg jo, og jeg har jo ikke jobbet for dem mer enn 1,5 mnd før dette skjedde. Det siste jeg vil er å bli et irritasjonsmoment for dem. Samtidig har jeg en stor angst for å komme tilbake på jobb og oppleve at jeg ikke var klar og eventuelt gjenoppleve den forferdelige dagen da alt dette startet. Kanskje jeg har en angst for angsten? Kanskje jeg er redd for at det skal komme et stort angstanfall neste gang jeg går inn dørene på jobb, fordi det var der det skjedde sist?  Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg kvir meg veldig til å dra på jobb igjen. Jeg håper den dagen er langt unna, for akkurat nå har jeg mest lyst å bare grave meg ned. Gjemme meg fra alt og alle. Jeg har lyst å bare ha det helt stille og rolig rundt meg, uten at det er noe jeg trenger å gjøre eller noe sted jeg skulle vært. Ro! ..også vil jeg sove. 

Det er fælt å lese gjennom disse tingene jeg skriver, fordi jeg ser hvor ille det ser ut. Jeg er bare 25år og skulle normalt sett hatt en travel hverdag hvor jeg oppsøkte alt som var gøy og opplevde at det ikke var nok timer i døgnet. Jeg skulle vært lysten på livet og ønsket meg alt som var spennende, men i stedenfor ønsker jeg å isolere meg. Alle mine dager er like kjedelig å meningsløse. Jeg gjør ikke noenting som er gøy, jeg orker ingenting. Jeg sier nei til alt. Det er sykt trist å tenke på.. Hvordan skal jeg komme meg ut av denne onde sirkelen? Hvor lenge orker kjæresten min å leve med en som er sånn som meg? Jørgen er en helt fantastisk gutt og har gitt meg helt utrolig med støtte opp igjennom alle de årene vi har kjent hverandre, Og han har på ingen måte gitt utrykk for at begeret begynner å nærme seg fult, men vi har alle våre grenser! Jeg vil ikke være den som hindrer hani å oppnå sine mål og drømmer, og jeg vil ikke være den som trekker han ned eller holder han igjen. Jørgen fortjener en som gjør han ordentlig lykkelig!  Jeg håper han har litt tålmodighet igjen enda, fordi jeg elsker han! Når jeg blir frisk skal jeg bli mye flinkere til å gjøre ting som gjør Jørgen glad! ..i mellomtiden får jeg gjøre små ting som jeg vet han setter pris på, og være flink til å fortelle han hvor fantastisk han faktisk er! 

Fredag 22.09.17

Nå har jeg gått 1,5uke på medisiner og føler meg livredd. Livredd for at de ikke skal virke! Jeg vet det tar tid før medisinene begynner å virke og jeg vet at man ofte kan føle seg verre før man føler seg bedre, men dette er så ødeleggende. Jeg har ikke tid til dette. Jeg vil ikke være som dette. Hvorfor meg?? Jeg vet at det ikke hjelper å tenke negative tanker, men akkurat nå er det litt vanskelig å la være. Jeg føler at angsten står i veien for meg. I veien for den jeg er og i veien for den jeg ønsker å være. Jeg er livredd for at angsten og dens ringvirkninger skal ødelegge de viktigste tingene i livet mitt, for eksempel forholdet mitt til Jørgen, jobben som jeg er så glad i og et familieliv i fremtiden. Jeg vet at livet går opp og ned og at ingenting alltid rosenrødt. Jeg vet at man kan ha en veldig fint og fantastisk liv til tross for at man har angst. At jeg ikke må la angsten sette dempede for meg eller definere meg, men det er så lett å si.. Det er så utrolig lett å si!! For angstanfallene er så utrolig sterke. De gjør fysisk kjempevondt! Ingen vil utsette seg for vonde ting hvis de kan la være? Om det finns en annen måte, velger man jo den framfor smerte og ubehag! ..og det er det som er problemet mitt. Jeg er blitt til en jeg egentlig ikke vil være, fordi jeg er så sinnsykt redd for et nytt anfall. Tenk om jeg ødelegger at jeg egentlig ønsker i livet, fordi jeg lar angsten styre meg? Shit.. Jeg håper medisinen snart begynner å virke og at jeg med det kan slappe litt mer av. Det værste jeg vet er å være den som alltid sier nei til ting, for jeg kan i vonde perioder si nei til ALT! ..selv om jeg egentlig har veldig lyst. Fuck angst!

Fredag 15.08.17

Den siste tiden har det ikke vært så lett å være meg. I løpet av de siste ukene tok livet mitt plutselig en uventet totalomvending, uten at jeg kan forstå hvorfor. Nå som jeg endelig var ferdigutdannet og skulle begynne i drømmejobben bestemte plutselig angsten seg for å melde sin ankomst. Hvor typisk var ikke det? Når ting for tiden virkelig gikk på skinner, kunne jo ikke det vare. Lurer på om jeg har en "sabotere deg selv"-knapp i hjernen som trykker seg på når jeg har det for godt..?!

Men til tross for mye kjipt har det faktisk også vært mye bra. Jeg har opplevd en sånn enorm støtte fra jobben etter at jeg ble åpen om mine plager. De har virkelig møtt meg med forståelse og støtte. Jeg føler meg så utrolig godt ivaretatt og behandlet. Det er viktig at vi ikke glemmer hvor fantastisk flott det er med mangfold, og at vi ser styrker framfor svakheter i hverandre. På jobben min har de vært fantastisk flink til å se mine styrker framfor mine svakheter, og jeg føler meg kjempeheldig. Jeg vet det er mange som fremdeles møter og kjemper mot trangsynte,- og gammeldagse holdninger. Ikke gi opp,- og for alt i verden, ikke føl skam! 

Onsdag 13.09.17

I går bestemte jeg meg for at i dag skulle jeg komme meg på jobb, uansett hva! Jeg vil ikke at angsten skal styre livet mitt, ødelegge og sabotere. Jeg er lei av angsten!! Men til tross for godt mot, gikk ikke dagen som håpet. Jeg var ikke mer en kommet inn dørene på jobb før angsten tok meg. Hjertebanken kom, sammen med kortpusthet, svette, anspenhet, svimmelhet, kvalme, en følelse av å miste kontrollen over kroppen, en enorm frykt og et stort behov for å bare komme seg bort!! Følelsene var helt overveldende, og jeg måtte bare gjøre som kroppen sa - jeg måtte komme meg bort! I det jeg var satt meg i bilen stormet tårene på. Jeg gråt og gråt. Jeg hadde enda en gang tapt kampen mot angsten! Jeg følte meg misslykket og håpløs. Jeg er jo et menneske som ikke virker. Jeg er en byrde. Jeg skaper jo bare problemer hvor enn jeg snur meg.. Folk må være så lei av meg. Jeg skuffer jo bare..

Kroppen min skrek "Hjelp meg!!". Det var helt forferdelig! Så i bilen på vei hjem fra jobb ringte jeg til legen og fikk en hastetime. Jeg tenkte meg at legen ville anbefale at jeg startet på medisiner igjen, noe han gjorde. Dette var jo et nytt nederlag og slag i trynet, ettersom jeg har vært uten medisiner i 1,5år. Men det å bli bedre (og forhåpentligvis frisk) er viktigere enn stolthet. Noen ganger trenger vi alle litt ekstra hjelp og støtte, og denne gangen var det min tur. Jeg tok imot resept på medisin og plukket den opp på apoteket.

Da jeg var ferdig på apoteket tok jeg motet til meg og ringte sjefen. Det var en telefon jeg hadde kvidd meg for. Jeg har hele veien skjult problemene mine for andre - Det har jeg alltid gjort. Men etter å ha snakket med sjefen min gikk det opp for meg at dette er noe jeg kanskje burde revurdere. Sjefen møtte meg med den største forståelse og støtte. Jeg ble helt overveldet og tårene begynte å trille. Jeg hadde aldri forventet å bli møtt på den måten. Hjertet mitt ble varmt, og jeg kjente at alt som er tungt og vanskelig ble litt lettere etter den telefonsamtalen. Jeg har enda til gode å snakke med dem jeg jobber sammen med til dagen, men etter dagens gode opplevelse tror jeg det blir en samtale som vil gå bra. Jeg ønsker fremdeles ikke å være åpen om angsten min med "alle", men jeg tror at det å være ærlig med dem jeg jobber sammen med vil gjøre hverdagen min både lettere og bedre.

Jeg tror dette vil ende bra😊

Tirsdag. 12.09.17

I det siste har jeg ikke hatt det så bra. De negative tankene har tatt overhånd og jeg kjenner meg mislykket og håpløs. Selv de enkleste ting som å gå på jobb eller møte til avtaler har blitt vanskelig. Jeg merker jeg isolerer meg og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få dette til å gå over eller bli bedre. Jeg er redd for å snakke med de rundt meg om hvordan jeg har det fordi jeg er redd for at de skal se på meg som en byrde eller et problem. Jeg har valgt å holde alt inne, noe som umulig kan være en god strategi, men som redder meg fra stemplingen. Jeg vil ikke stemples som lat, gal, syk, ustabil eller uegnet. Jeg vil bare være en helt anonym og normal person som gjør normale ting. Men det jeg er,- er ensom, sliten og lei. 

 

Noe positivt for i dag: Jeg tok endelig kontakt med Pål igjen og kjente en stor byrde lette fra mine skuldre. Jeg håper at samtaler med han er løsningen på dette!

Les mer i arkivet » Oktober 2017 » September 2017
Helene

Helene

25, Bergen

Velkommen til min blogg,- som for meg fungerer som en dagbok. Dette er et sted hvor jeg fritt vil lufte mine tanker og reflektere rundt hvordan det er å være akkurat meg. Jeg sliter med angst og vil skrive en del om min vei gjennom utfordringene som følger med dette. Jeg skriver mest for min egen del, men tar gjerne imot andres tanker, refleksjoner, opplevelser osv. Klem<3

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits